Folkeeventyr fra Filipinene

Juan var en som alltid havnet i trøbbel. Han var lat og ikke alltid fornuftig. Når han gjorde noe, gjorde han det på feil måte og det var like greit at han ikke hadde gjort det i det hele tatt. Familien hans ble lei og en dag ga moren han en bojo (en lang kniv) og sendte han til skogs for å hugge ved. Det måtte han da i det minste klare.

Juan gikk motvillig avgårde og tenkte på hvordan han kunne rømme vekk. Omsider kom han fram til et tre som så ut som om det ikke var vanskelig å hugge ned. Han gjorde seg klar til å arbeid.

Nå viste det seg at dette var et magisk tre og det sa til Juan: «Om du sparer meg og ikke hugger meg, skal jeg gi deg en geit som rister sølv fra sitt skjegg.» Juan ble lykkelig, han var nysgjerrig på geita og han slapp å hugge i treet. Han gikk straks med på dette. Barken delte seg og ut av treet kom det en geit. Juan ba den riste på skjegget og straks dryppet det penger. Juan gledet seg til å vise moren geita og gikk hjemover med den.

På veien traff han på en venn og da Juan fortalte han om geita, bestemte vennen seg for å stjele geita fra Juan. Vennen ba Juan på tuba (kokos juice med alkohol). Juan sa ikke nei til det og drakk så mye at han sovnet. Da byttet vennen ut geita med en helt vanlig geit.

Da Juan våknet, tok han geita og gikk raskt hjem. Han fortalte folket hjemme om det magiske treet, men da han ba geita om å riste ut penger, skjedde det ingenting. Familien trodde Juan prøvde å lure dem og slo og skjente på han.

Juan dro tilbake til treet og truet med å hugge det ned fordi det hadde lurt han. «Nei, ikke hugg meg ned!», sa treet. «Jeg skal gi deg et fiskenett som er slik at uansett hvor du kaster det, vil det alltid ble fylt med fisk.» Juan sparte treet og gikk hjemover med det magiske nettet. Men igjen møtte han vennen som ga han tuba så han sovnet. Vennen byttet ut nettet med et vanlig nett og da Juan våknet ante han ingenting. Han tok nettet og dro hjem. Men igjen fikk han skjenn og ris av familien.

For tredje gang dro Juan til treet, fast bestemt på å hugge det ned. Denne gangen lovet treet han en gryte som alltid var fylt med ris og skjeer som ga han det han ønsket å spise med risen. Dette aksepterte Juan og gikk hjemover lykkeligere enn noensinne. Før han nådde hjemme, gikk det likeens nå som sist. Og familien som begynte å bli lei av dette, slo han enda hardere enn tidligere.

Juan var nå så sint at han vær nær ved å hugge treet ned. Men treet ba om nåde og ga han en stokk. Stokken var slik at om han sa “Boombye, Boomba”, ville stokken slå den Juan ønsket den skulle slå.

Da han møtte sin vei på hjemveien, ville denne vite hva Juan hadde denne gangen. Juan svarte: «Å, det er bare en stokk, men om jeg sier boombye, boomba, slår den deg.» Og med det hoppet stokken ut av hendene hans og til å slå vennen både gul og blå.

Tilslutt ropte vennen: «Stop den og jeg skal gi tilbake alt det jeg tok fra deg.» Juan stoppet stokken og han ba mannen om å øre geita, bære kjelen, skjeene og nettet og følge han hjem. Framfor sin familie ristet geita penger slik at moren og brødrene hadde mer enn nok penger. De spiste av gryta med skjeene til de ble mette. Denne gangen fikk ikke Juan skjenn. Da de var ferdige, sa Juan: «Dere har slått meg og kjeftet på meg så lenge jeg kan huske. Nå skal jeg vise dere, boombye, boomba.» Straks tok stokken til å slå og den fortsatte å slå til de ba om nåde og lovte at heretter skulle Juan være den som styrte hjemmet.

Fra da av var Juan både rik og mektig, men han gikk aldri noen steder uten sin stokk. Og da tiden var inne, giftet han seg med en kongsdatter.

Source: Mabel Cook, Cole, Philippine Folk Tales (Chicago: A. C. McClurg and Company, 1916), pp. 196-199.

Comments

comments