For lenge, lenge siden, før de eldste menneskers tid, dekket vannet alt. De eneste levende skapninger over vannet var små dyr og fugler sittende på en trestamme som fløt på det store havet. Ikke noe annet kunne sees på vannets overflate. Hver dag tittet de som satt på trestammen i alle retninger, men alt de så var vannet og himmelen. Fuglene kunne fly fra stammen i håp om å finne land, men de fant alltid vann.
Snart ble skapningene utålmodige og begynte å snakke om hvordan de kunne finne land. De valgte hubroen som den øverste rådgiver av dem alle sammen. Mens de diskuterte en dag sa hubroen: ”Det finne jord ett eller annet sted under vannet. Vi må få det opp over vannoverflaten ellers vil vi sulte i hjel. Hvem vil se etter land?” Beveren sa: ”Jeg er en god svømmer. Jeg vil prøve det.”
Beveren dykket ned i vannet og svømte mot bunnen. Han var en sterk svømmer, og i begynnelsen beveget han seg raskt gjennom vannet. Havet var dypt, meget dypt og etter at han hadde svømt en lang stund uten tegn til å nå bunnen, begynte han å bli trett. Tilslutt måtte han gi opp og dro tilbake til den flytende stammen.
Hubroen spurte etter en ny frivillig. Denne gangen sa frosken at han kunne se etter land under vannet. Han hoppet ned i vannet og begynte svømme nedover, men en stor fisk som fikk øye på han, begynte å jakte på han slik at han var tvunget tilbake til stammen.
Igjen snakket hubroen om at de selv måtte sørge for at land skulle komme over vann, og tilslutt spurte han sjøkrepsen om denne kunne se etter land. ”Ja, jeg er klar for oppdraget,” svarte sjøkrepsen, ”jeg vil dra nå!” Sjøkrepsen hoppet ned i vannet og sank og svømte mot bunnen. Den store fisken syntes han ikke så ut som et måltid og forfulgte han ikke.
Sjøkrepsen var dessuten en bedre svømmer enn beveren som ble for trett. Tilslutt nådde sjøkrepsen bunnen av det store havet. Nå hadde sjøkrepsen en hale, som han kunne bruke som en spade. Så nå begynte han å spa sammen leire til en haug. Han arbeidet raskt, og bygget høyere og høyere. Tilslutt nådde han vannoverflaten, leiren steg over vannet. Der strakte det seg og formet en masse med myk jord. Fuglene og dyrene på trestammen så på den nye jorda og var enige om at sjøkrepsen hadde gjort et god arbeid. Men de syntes jorda var for glatt og flat, så hubroen sendte musvåken for å forme jordas overflate. Musvåken var en stor fugl med lange sterke vinger. Han fløys langs jordas overflate og slo med vingene. Da han slo vingene ned, skapte han daler. Men når han slo vingene opp, skapte han åser og fjell. Når han bare gled i luften uten å slå med vingene, ble landet slett og flatt. Etter at jorda hardnet til, forlot dyra og fuglene stammen, og skapte sine hjem på den nye jorda. De slo seg ned der det passet dem best.