En gang kom jomfru Maria til en elv som hun ikke kunne komme over. Når elven gikk det en stor buskap og beitet. Maria gikk bort til kua og ba den bære seg over elven. «Nei, det jeg ikke tid til», sa kua, «jeg må spise.» «Et du bare,» sa jomfru Maria, «du skal ete og aldri bli mett.» Derfor er det slik at kua må spise mye og når den blir trett av å spise, tygger den som den før har spist.
Så ba hun sauen om å bære seg over. «Nei, jeg er så svak, jeg orker det ikke», sa sauen. «Nå vel», sa jomfru Maria, «du skal alltid være svak, og ingen skal du være i stand til å bære.»
Så spurte hun hesten og reinsdyret om de hadde tid til å bære henne over elven. Jo, de hadde god tid begge og to, de kunne spise siden. Da sa jomfru Maria til reinen:
«Fordi du ville bære meg over, skal du trenge lite mat, og leve skal du om du bare får litt reinmose hver dag.»
Og til hesten som bar henne over, sa hun: «Du bar meg over og var ikke redd for du ikke skulle få mat nok. Du skal bli fort mett og så sterk skal du være, at du kan bære hvem om helst, uten at du merker det som en byrde.»
Kilde
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.