Jenta som trødde på brødet

Et steds i sørdalene bodde en fattig bonde. Mange barn hadde han og annet hadde han ikke heller, så at han mange ganger måtte tigge.
Dattera kom ut for å tjene hos fornemme folk, men alt hun tjente brukte hun bare til stas og fjas og tenkte ikke det minste på de fattige foreldrene sine som satt heime og både frøs og svalt.
Ei tid seinere døde faren, og mora kom nå til datter si med bønn om å hjelpe henne med noen penger til farens begravelse.
Nei, hun skulle kjøpe seg nye klær og hadde ingen ting å avse.
Husmora hennes var derimot av et annet sinn og gav den stakkars enka 10 daler til begravelsen, så det likevel ble ei råd.
Men ei tid etter hendte det seg at jenta skulle stå fadder. Matmora gav henne to brød som hun skulle ta med til mor si, da hun nettopp skulle den vegen.
Hun tok på seg sin gildeste stas og gikk. Raudkanta stakk og sølvspente sko hadde hun. Det var bare så det lyste og lava av henne, så sprek og grom var hun, og alle så de etter den fine jenta.
Så kom hun til et sted hvor det var søle i vegen, og nå ville hun ikke sulke de pene skoene sine, kan du tenke. Og så la hun brødene i vegen for å trø på. Men da hun trødde på brødet, ble hun med ett stående som hun var naglet fast. Hun vendte seg hit og dit, men kunne ikke røre en fot. Således ble hun stående som bunden med lenker i to dager. Omkring henne ble det som et botnlaust dynn så ingen kunne komme til henne. Til sist ble det sendt bud etter presten, men han kunne like lite hjelpe som noen annen.
Hun skal ha grått over synda og hovmodet sitt og bittert klaga over at hun således hadde akta lite på Guds gaver, som mang en stakkar så surt må slite og træle for. Men med det samme sank hun ned, og jorda lukka seg over henne.