Jenta og ulven (Zipes 1993 s.21)
Frankrike
Ifølge Jack Zipes er utviklingen av den skriftlige historien om Rødhette i seg selv en brutal historie i og med at det er en mannlig skapelse og projeksjon. Ikke kvinner, men menn – Charles Perrault og brødrene Grimm – skapte vår felles oppfatning av Rødhette slik vi kjenner historien i dag. Zipes peker på eksistensen av en tidligere muntlig fortelling i fransk kultur som Perrault svært sannsynlig baserte sin historie om jenta og ulven på. Perrault store kunstneriske prestasjon besto i at han tok tak i folkemotiver og adapterte dem slik at de ville være mer akseptabel for hans overklasse publikum, bestående av barn og voksne. Dermed er det ingen overraskelse at hans litterære fortelling markerer en langsom stagnasjon av motivene i historien, gitt at hans oppgave var å tilpasse historier for et aristokratisk publikum.
Hva som er verdt å merke er at det er store moralske forskjeller mellom den muntlige og den litterære historien utviklet først av Perrault og senere brødrene Grimm. I historien som vi alle kjenner som Rødhette i dag, er hovedpersonen framstilt som en hjelpeløs liten jente som møter en farlig verden når hun bestemmer seg for å gå ut alene og nekter å ta hensyn til rådene fra de voksne. Og, ikke overraskende, i versjonen hos Brødrene Grimm, er det en voksen mann som hjelper henne ut av knipa, da jegeren kommer henne til unnsetning og dreper ulven. Ergo, den skriftlige manifestasjon av fortellingen Rødhette avbilder en ung kvinne som i siste instans er avhengig av menn for å gå videre. I den muntlige versjonen av fortellingen tar Rødhette saken i egne hender og unnslipper ulven ved egen hjelp. Derfor skildrer den muntlige fortellingen en sterk ung kvinne som er i ferd med å bli voksen og som gjennom egen innsats og oppfinnsomhet kan komme seg ut av enhver situasjon. At essensen av en fortelling kan ha endret seg og stagnert på grunn av en bestemt tids moralske hensyn, og at den fortsatt formidles som en fortelling for barn i dag er urovekkende når den sees i denne sammenheng.
Det var en kvinne som bakte brød. Hun sa til sin datter: «Ta med deg dette varme brødet og denne flasken med melk til din bestemor.» Den lille jenta dro. I et veikryss traff hun på en varulv som spurte henne: «Hvor er du på vei?» «Jeg skal til bestemor med dette varme brødet og denne flasken med melk.» «Hvilken sti går du?» spurte varulven, «Stien med nåler eller stien med synåler?» «Stien med synåler», svarte den jenta. «Så går jeg stien med nåler,» sa varulven.
Jenta gikk videre og moret seg med å plukke nåler. Imens ankom varulven bestemors hus, han drepte henne, han la noe av kjøttet hennes i skapet og han satte en flaske med hennes blod på hylla. Den lille jenta kom fram til bestemors hus og banket på døren.
«Skyv døra opp,» ropte ulven, «den er stengt med et vått strå.» «God dag bestemor, jeg har med meg et varmt brød og en flaske melk.» «Sett det i skapet mitt barn. Forsyn deg med noe av kjøttet der og ta flasken med vin som står på hylla.» Etter at hun hadde spist, var det en liten katt der som sa: «Mjau, et ludder er hun som spiste litt av sin bestemors kjøtt og drakk litt av sin bestemors blod.» «Kle av deg, mitt barn,» sa varulven, «og kom og legg ved siden av meg.» «Hvor skal jeg legge mitt forkle?» «Kast det på ilden, mitt barn, du trenger det ikke lenger.» Hver gang hun spurte hvor hun skulle legge sine klesplagg, sin bluse, sitt skjørt, sitt underskjørt og lange strømper, sa varulven: «Kast det på ilden, mitt barn, du trenger det ikke lenger.» Da hun så sto der helt naken la hun seg i senga, og der sa jenta: «Åh bestemor, så hårete du er!» «Det er for at jeg skal holde meg varm, mitt barn.» «Åh bestemor, så lange negler du har!» «Det er for at jeg skal klø meg bedre, mitt barn.» «Åh bestemor, så brede skuldre du har!» «Det er for at jeg lettere skal bære veden, mitt barn.» «Åh bestemor, så store ører du har!» «Det er for at jeg skal høre deg bedre, mitt barn.» «Åh bestemor, så store nesebor du har!» «Det er for at jeg lettere skal snuse inn min tobakk, mitt barn.» «Åh bestemor, så stor munn du har.» «Det er for at jeg lettere skal ete deg, mitt barn.» «Åh bestemor, jeg må så veldig. La meg få gå ut.» «Gjør det i senga.» «Nei, bestemor, jeg vil gå ut.» «Ja vel, men vær rask.»
Varulven band en ulltråd rundt jentas fot og lot henne gå ut. Da den lille jenta kom ut, bandt hun enden av tråden rundt et plommetre som sto utenfor. Varulven ble utålmodig og ropte ut: «Gjør du et lass der ute, gjør du et lass der ute?» Da han forsto at ingen kom til å svare, hoppet han ut av senga og så at den lille jenta hadde rømt. Han sprang etter henne, men kom for sent. Han nådde fram til hennes hjem akkurat i det jenta gikk inn i huset.