Norsk folkeeventyr

Det fantes en stor elv. På hver sin side av elven bodde det en konge. Den ene var en stor konge, mens den andre var mer som en nes konge, det vil si at riket hans var ikke stort større enn den gården han eide. Den store kongen hadde en sønn, mens den andre en datter og de pleide å møtes på hver sin kant av elven. Da de ble store lovet de hverandre troskap og ville gifte seg med hverandre så snart de fikk lov til dette av foreldrene sine.

Da storkongen fikk vite dette ble han svært sint og dro til nabokongen og sa at enten skulle han slå sin datter i hjel eller sende henne så langt bort at hun aldri kom tilbake. Neskongen ble svært lei for dette, da han fikk høre den strenge dommen. Han våget ikke å sette seg i mot storkongen, for da ville både han og hans folk blir drept av kongen og hans krigere.

Han tok en spade og gravde og gravde et stort hull i en haug og da det var gjort bar han inn i hullet mat og drikke, ved og vann, så mye at noen få mennesker kunne leve av dette i syv år. Så lot han datteren og et par jomfruer gå inn i haugen og så ble hullet tettet igjen.

Før dette skjedde, ga hun prinsen et skrin. I skrinet var det en skitten kniv og en skitten gaffel og en skjorte uten krage. Hun sa til han at han måtte ikke gifte seg før han fant noen som kunne skure kniv og gaffel blanke og som kunne sette en krage på skjorta og det lovet han.

Da syv år var gått, var begge konger døde og ingen visste lenger at neskongens datter satt i haugen. Ikke engang prinsen kjente til det, men trodde hun var i et land langt borte og lette etter henne både vidt og bredt.

I haugen var de to jomfruene nå døde og kongsdatteren satt alene igjen i mørke og hun lengtet etter folk, sol og lys og alt annet. Men veien ut var stengt og hun kom seg ingen vei. Hun gråt ofte, men ingen så ut til å hjelpe henne.

En gang reiste det 12 røvere forbi og det var om våren på den tiden da snøen gikk bort. Oppe på haugen var det en åpen flekk, fordi det kom varme fra inne i haugen og smeltet snøen og da solen skinte la de tolv røverne seg til å sove på denne tørre flekken. Elleve sovnet straks, men høvdingen deres fikk ikke sove. Han lå og lyttet på noe underlig som syntes kom inne fra haugen. Det var som om noen satt der inne og gråt og jo mer han lyttet jo mer sikker ble han på at det var noen som var gjemt i haugen. Han vekket sine menn og fortalte hva han hadde hørt. De begynte straks å grave i haugen. De fant kongsdatteren og tok henne ut i dagslys. Hun var svært glad og ga røverne alt det gull og sølv som fantes i haugen og det var ikke lite.

Hun kalte seg jordjente fordi hun sittet i haugen i alle disse årene og ga se på vandring til storkongens gård. Nå var hans sønn konge og han var ennå ikke gift da det var ingen som kunne skure kniv og gaffel blanke eller sette en krage på skjorta han hadde fått av neskongens datter. Jordjenta gikk inn på kjøkkenet i kongsgården og ba om å få tjeneste der. Akkurat nå trengte de noen som kunne røre i gryta og snu steka over ilden, så hun fikk straks arbeid.

En dag kom det en fremmedkvinne til kongsgården og stilte seg framfor kongen og sa det var ingen sak å skure kniv og gaffel og sy skjorte. Om han giftet seg med henne, ble det nok snart gjort. Om hun klarte det, skulle han stå for løftet sitt, sa kongen og ga henne skrinet slik at hun kunne få prøve hva hun dugde til. Men jo mer hun skurte jo mer rustent ble det og jo mer hun prøvde å sømme og sette fast en krage, jo skjevere ble kragen.

Hun gikk ned på kjøkkenet og sa at den som skure og sy skulle få hundre daler. Kom med det og hundre daler, så skal jeg prøve, sa jordjenta. Og da hun skurte en liten stund var det blankt som sølv og hun sydde to tre sting og halskragen satt fint på skjorta. Den andre var glad og skyndte seg til kongen: Her ser du. Nå er kniven og gaffelen blanke og halskragen sitter rett på, og nå håper jeg du holder ord og gifter deg med meg. Ja, han fikk vel det, sa kongen og dagen etter skulle de holde bryllup. Kongen ba tjenerne om å gjøre alt i stan, vaske slottet, lage god mat og trille øl og vintønner opp fra kjelleren. Han sendte bud til sine stormenn og andre om at de skulle komme og være med i bryllupet.

Om natten skulle den fremmede kvinnen føde et barn, hun lå og skrek hele natten. Hun hadde vært sammen med noen andre. Hun kunne ikke være brud selv og sendte bud til jordjenta om at hun skulle være brud i hennes sted. Jordjenta ble kledd i brudeklær og fikk et tett slør over ansiktet slik at kongen ikke skulle se at hun var den egentlige rette.

To hester ble gjort i stand og kongen satte seg på den ene og bruden satte seg på den andre. I det samme hun skulle sette seg på hesten sa hun:
Stå ganger stille
Da en gjemt møy
Klyver på hesten ville
Da kongen hørte dette, snudde han seg i salen og sa: Hva sa du? Hva mente du med gjemt møy? Jeg snakket ikke til deg, jeg snakket til hesten, svarte hun.
Så reiste de på vei og da de hadde ridd et stykke, kom de til en elv med en bru over. Da sa jordjenta: Stå brud bred, så to kongsbarn kan ride over i fred. Da konge hørte dette, snudde han seg på hesten og sa: Er du et kongelig barn? Jeg snakket ikke til deg, jeg snakket til hesten min, svarte jordjenta. Etter en stund kom de til den plassen der neskongen engang hadde bodd. Da sa jordjenta: Her ble det drukket øl og vin, men nå danser det både hunder og svin. Hva sier du?, sa kongen. Jeg snakket bare til hesten, svarte hun.

De red et stykke til og kom til en dam, i den dammen lå en andrik og dens kone og jordjenta sa: Der ligger du og kukler med din, men i kveld mister jeg min. Hva er det du sier, sa kongen, hva mister du i kveld? Jeg sa ikke noe til deg, jeg snakket med hesten jeg, svarte jordjenta. Endelig kom de fram til kirken. Da sa jordjenta:
Så ganger stille
En ren møy
Ned ville
Er du en ren møy?, spurte kongen. Jeg snakker med hesten svarte den andre. Da de skulle gå inn i kirken tok kongen fram et gulleple og ga henne som dronning skulle bli og så sa han at det eplet skulle hun ikke la andre få enn han selv, uansett hvem som ba om det.
Kongen og jordjenta ble viet og da de var ferdige i kirken reiste de hjemover. Jordjenta gjentok de samme ordene som hun hadde sagt på veien til kirken og kongen undret seg mye over hva hun egentlig mente.

Mens de var borte fødte den fremmede kvinnen et barn og så snart det var født slo hun det i hjel og grov det ned i jorda. Da de nygifte kom hjem fra kirken måtte jorjenta bytte klær med den fremmede som nå tok hennes plass og mens de feiret bryllup, måtte jordjenta bære ved og vann i kjøkkenet, passe på gryter og kjeler og fikk ikke engang se inn i stua der de festet og danset.

Om kvelden gikk brud og brudgom til sengs og kongen sa: du får ikke komme i senga før du gjentar noe av det du sa på veien til kirken. Det har jeg alt glemt, sa bruden og sprang til kjøkkenet til jordjenta. Fortell meg noe av det du sa på vei til kirken, sa hun og da hun hadde fått vite det, gikk hun tilbake til kongen og fortalte det. Men kongen ville vite mer og bruden måtte til kjøkkenet igjen. Kongen syntes dette var underlig og tilslutt sa han: du får ikke komme i senga før du gir meg det jeg ga deg. Da måtte bruden en gang til ned på kjøkkenet og få det hun fikk. Jeg har lovet å ikke gi det til andre enn kongen selv, sa jordjenta, men jeg vet råd. Jeg skal gjøre meg liten og følge etter deg og når du kommer inn på kongens rom går du bort om du går bort for å blåse ut lyset og når det mørkt gir jeg kongen eplet.

Dette gjorde de, men da det var mørkt og jordjenta gikk bort for å gi kongen eplet, grep han hånden og holdt fast. Så ropte han på tjenerne sine om at de skulle skynde seg og komme med lys, og de kom. Kongen fikk se hvem som hadde gitt han gulleplet og han kjente henne igjen som neskongens datter. Du skal tro han var glad.
Den fremmede kvinnen ble jaget bort og han holdt bryllup med den rette bruden. Så levde de som konge og dronning og er de ikke døde så lever de ennå.

Comments

comments