Jeg var redd

av | jan 23, 2022 | 1001 fortellinger

Slangen løftet hodet, men han så det ikke. Han løp lykkelig videre.
Jeg snakker om hunden Atsjoo. Vår kjære hund var i en hendelse for 3 – 6år siden. Vi var på Hvaler og jeg slapp hunden løs slik at den kunne løpe ned i hagen. Lykkelig i medvind løp den, kanskje den var så lykkelig at den ikke merket seg det brå hodet som reiste seg opp fra gresset den løp over. En huggorm, en huggorm på tur, reise sitt hode opp og var klar til å forsvare seg. Heldigvis merket ikke Atsjoo slangen for han løp videre, heldigvis for både ormen og Atsjoo, den gled også videre til sitt. Bildet av den mørke ormen som reiser sin overkropp har jeg ikke glemt.
Det er ikke mange fobier jeg har, men huggormer er en av de få. Ikke slanger generelt, men huggormer. Det er et minne som ligger fast i kroppen. Hele barndommens sommer ble foret med at jeg måtte frykte huggormen og alltid gå med gummistøvler i høyt gress.
I boken «Serpent’s Tale: Snakes in Folklore and Literature», skriver forfatteren Gregory McNamee at mennesket og dets forhold til slanger strekker seg langt tilbake (McNamee, 2000). I en rekke skapelsesmyter hører du ikke om en katt eller hund som blir regnet for å ha et historisk langt forhold til/med mennesker, nei, det er slanger som er til stede i en rekke myter. McNamee nevner en kort kinesisk myte:

Gudinnen Nui besøkte en dag jorden. Hun syntes jorden var for stille, så dermed skapte hun dyrene: hanen, hunden, grisen, væren, oksen og hesten. På den syvende dagen var hun helt utmattet av å være så kreativ. Hun satte seg ved et tjern og så på sitt eget speilbilde. Hun bestemte seg for å gjøre noe med sitt eget utseende. Hun skapte et vakkert ansikt, men kroppen ble ikke helt slik hun hadde forestilt seg. Det var en slanges kropp. Hun byttet den ut med et menneskes kropp og dermed var det første mennesket skapt (McNamee, 2000).

I norrøn mytologi har vi både Midgardsormen som holder verden sammen ved å sirkle seg rundt den og bite seg selv i halen, og Nidhogg som gnager på livstreet Yggdrasils røtter for å drepe det – ormen som lever av det som er dødt.

McNamee hevder at vår frykt/fascinasjon for slanger og ormer skyldes at vi er primater, det er en genetisk betinget reaksjon vi har mot slanger, eldgamle minner gjør oss på vakt (McNamee, 2000).

Volven hvisket eller var det visste?

 (bygget over Voluspå)

Den gamle kvinnen, verge for minner,

kollega av fortiden, tante til

forsvinninger, sorgens

kartleser,

hviler

blant

tørt løv i haugen.

 —-

Det bor daler i hennes ansikt når hun smiler med øyne ut av sikt.

 —-

Guden, han med mange tapte anrop, med blikk

for det likegyldige, kjent for å stjele

åndsverk, med ukjent adresse

og ømfintlig mage,

teller inne i seg

løvet i haugen.

 —-

Det er støv i hans korrupte munnviker, dekadansen dingler i øyenvipper.

 —-

Guden har

røsket opp

ristet liv i

rafset til seg

den gamle kvinnen

ut av

haugen med tørt løv.

 —-

En slange, bærer av primaters paralysering, konnotasjoners

sekundant, en glidende overløper og midtpunktet

i religioners dans,

har luktet ordskjelv,

glir nå med åpent, nysgjerrig gap og pekende tunge inn i

haugen med tørt løv.

 —-

Guden er der for å beføle den gamle kvinnens ord om før og det som blir før.

 —-

Guden spør.

Den gamle kvinnen svarer.

Hun sier:

Hør på meg

-jeg hører

Hør på meg

Det er det den gamle kvinnen sier, der hun sitter og klander erfaringer.

-Jeg hører på deg

 —-

Det er ikke jeg som svarer

Det er du

 —-

Den gamle kvinnen drikker av skyggene.

Guden sparker bort i sin.

 —-

Jeg husker delegasjon av sværinger

født før jeg husker

Jeg husker tre ganger tre verdener, hjem, kvinner

Ginnungagap – et tannløst glis

 —-

Guden lener seg mot et tre av ukjent kategori.

Den gamle kvinnen slipper blikket til guden og tar tak i kanten på stakken.

Fikler med kanten.

 —-

Intermezzo

              han sover i det hvite staffeli

              en skjelvende hånd stryker eget      hode

              det er en kodet bevegelse

              betyr smerte

              slangen er festet til en katedral

                          skyter vievann

                          inn i hans arm

              drar i snora

              døra går opp

              dosen økes

 —-

Lavtrykk ligger over gudens panne.

Den gamle kvinnen bidrar med et hark.

 —-

-Har hørt det før, vil guden gjerne si.

Ordene henger fast i strimler.

Den gamle kvinnen vrir kroppen,

trekker i noen vokaler.

 —-

Guden forstår dette kan ta sin tid.

Den gamle kvinnen har tillit til enhver siste stund.

—- 

Det kan få ta sin tid.

Guden vil vite. Hodet er løftet og knærne små bøyd. Han kan stå lenge, han.

Hør på meg,

Guden kvekker til da den gamle trykker på.

 —-

Du vet det er en begynnelse og en tjukkere slutt.

Det tar på, det gjør det. Det har sin slutt, en endeløs slutt. 

 —-

Imens venter jeg på dragen i hvitt flanellslaken. Jeg ser opp i taket som har møtt så mange blikk.

Dragen skjender livet i to.

Den gamle kvinnen synker

samlet i ren strategi.

Hun vet, han vet,

                        jeg vet!

                        Den standhaftige enden når alle.

Bare slangen kan skape sykluser, den biter seg i halen.

                       

I en fortelling jeg for tiden arbeider med, er det en slange som kryper inn i en kvinnes livmor, jeg er fascinert av dette motivet.

I europeisk tradisjon er det et annet motiv som kan finnes i flere fortellinger, den hvite kvinnen eller kvinneslangen. Ofte handler fortellingene om en kvinne som av ulike grunner er omskapt til en slange og denne forbannelsen kan først oppheves om hun blir kysset, gjerne tre ganger, av den rette mannen (selvfølgelig) som har klart å overkomme sin avsky for henne (Smith, 2002). Motivet med en ung kvinne som slange, bærer med seg konnotasjoner til kristendommen, kvinnen har vært syndig. Den kvinnelige hovedkarakteren er ung og dermed skapes det en kontrast mellom den unge, uskyldsrene og den demoniske slangen (Smith, 2002).

Denne kontrasten forteller kanskje om det å bli voksen, at man må gjennom perioder hvor man føler seg og oppfører seg som det jeg kan kalle beist. Jeg selv kjenner det igjen fra min egen oppvekst, hvor jeg oppførte meg som et monster, spesielt gikk det ut over materielle ting og familie. Jeg tror vi alle bærer i oss et beist.

Kilder

McNamee, G. (2000). Serpent’s tale: Snakes in Folklore and Literature. Athens&London: The University of Georgia Press.

Smith, K. (2002). Snake-maiden Transformation Narratives in Hagiography and Folklore. Fabula 43 3/4, s. 251.