Vi hadde flyttet til Oslo. Til en tomannsbolig hvor vi bodde i leiligheten i første etasje. Nedenfor soverommet, om du kikket ut, var den en steintrapp som tilhørte en veranda og grus som lå opp mot trappa. Vinduet var åpent. Jeg skulle lufte. Så gikk jeg ut på kjøkkenet. Intetanende om at min lille Daniel på snart to år syntes at den verden utenfor vinduet var langt mer spennende enn det som var innenfor. Han skjøv en krakk bort til vinduet, klatret opp på krakken. Derfra klatret han opp på vinduskarmen og sto der i det åpne vinduet og tippet fram og tilbake.

Da jeg så han sto der ble jeg lam men likevel handlet jeg på rent instinkt og sprang bort og grep den lille kroppen som var begynt å bli kald av draget fra vinduet.

Frykten er der alltid når du får barn, du er redd for at de skal bli påkjørt i trafikken, for at de skal falle fra en stor høyde, for at de skal falle ned i vannet, for at de skal leke med ilden, for at noen skal gjøre dem noe ondt.
Min aller største redsel har vært frykten for å miste mitt barn.

Blogglistenhits

Comments

comments