Der satt vi, min søster, min tante og meg og snakket om det som var, er og det andre. Ja, du vet alt det andre vi snakker om som bare er det andre. Vi satt på verandaen, Hvaler. Bolle med jordbær på bordet, bare å forsyne seg. Himmelen, uvær, torden, det styrtregnet. Vi satte oss inn. Så kom hun fram igjen, i rommet mellom oss, familiens uoffisielle og ikke vedtatte hemmelighet.
Denne episoden handler om henne, om Ebba. Jeg er berørt av tanken på at et menneske dør uten å etterlate seg minner. At det er ingen tilbake som kan fortelle om dette mennesket som en gang levde et liv, et rikt liv.
Minner er til for at vi skal overleve inn i framtiden, og være til eksempler for andre mennesker.
På et vis kan man si at minner handler om å overleve. Dyr som lever av planter, og dyr som lever av andre dyr, må bruke vettet for å finne og fange byttet sitt, og for å unngå å bli spist, i det minste må de holde ut så lenge at de har mulighet til å formere seg. Å overleve krever utvikling av sensitive sanseorganer, og evnen til å registrere og tolke dataene fra disse sanseorganene, for å sammenligne dem med resultatene av tidligere erfaringer. Det er dette læring og hukommelse dreier seg om. Dette har vært av betydning for å få større og smartere hjerner, med større kapasitet til å lære og huske (Rose, 2012, s. 134).
For nevrologen Steven P. R. Rose er minnet noe som definerer hver enkelt av oss som et individ. I alderdommen kan vi beholde minner fra vår egen barndom fra åtti eller nitti år tidligere. (Rose, 2012, s. 135). Å miste et bein eller en sans, eller til og med å foreta en hjerte- eller nyretransplantasjon, vil ikke føre til store endringer av vår personlighet, det vil modifisere oss, men vi vil være mer eller mindre gjenkjennbare som den personen vi er.
Men å miste minnet vil føre til en øyeblikkelig og tydelig personlighetsendring. Vi er minnene våre. Hva med Ebba? Skjedde det noe med henne som gjorde at hennes minner ble borte, forskjøvet eller endret?
I episoden får du også høre om kråka og om da Sølvpilen kom inn i mitt liv.
Om du leser dette på mobil, anbefaler jeg at du går til SoundCloud eller Acast for å høre episoden. Lenker finner du nedenfor.
Gjennomført med støtte av Oslo kommune.
Kreativ dialogpartner: regissør og dramaturg dr. Paula Crutchlow.
I tillegg har Fortellerfestivalen ved Aslak Moe vært rådgivende veileder.
Etter at du har hørt episoden, setter jeg pris på om du kan fylle ut følgende skjema her.
Litteratur
Rose, S. P. (2012). How Brains Make Memories. In P. Fara, & K. Patterson, Memory. Cambridge University Press.
Warner, M. (2007). The Word Unfleshed: Memory in Cyberspace. Wasafiri 22.