Jeg sitter her i en stol, en kontorstol etter Daniel. Jeg har sittet i den i over et år nå, selvfølgelig til og fra, men framfor dataen sitter jeg i den. Jeg tror jeg mer eller mindre har visket ut hans avtrykk i setet og lukten av han har forsvunnet med timene. Bordet dataen står på er også etter Daniel. Det er egentlig for høyt, jeg har ikke tatt bryet å senke det.

Forrige uke var det allehelgensdag og jeg burde ha skrevet om Daniel, det burde jeg har gjort. Sorgen ligger der som en undertekst for resten av livet og jeg kan ikke glemme. Hver dag, nesten hver dag, går jeg og ser på hans grav. Når tenker jeg at jeg må legge noe barkvist der. Men jeg fikk meg altså ikke til å skrive noe.

Jeg kan selvfølgelig ikke glemme, jeg kan fortsatt fremkalle han for mitt indre øye. Jeg ser han ler, jeg ser hans mørke øyenbryn og husker lukten av han. Hans bukser som ble slitte på innsiden og skoene som var slitte på tuppene. Hverken strykning eller skopussing har vært vår greie, en tradisjon han videreførte, han gjorde det heller ikke.

Jeg savner han. Hans nummer er fortsatt på min mobil. Hans siste tekstmelding til meg var 4. Mai, hvor han skriver ”Takk for i går”. Det var dagen etter bursdagen hans.

Jeg har fortsatt problemer med å si at jeg har en sønn, jeg sier jeg hadde to, men han ene døde i fjor. Jeg prøver å si det på en måte som fører til at den andre ikke skal lage så mye oppstuss rundt det. Jeg prøver å unngå den samme reaksjonen, den medfølende reaksjonen som fører til at jeg selv må reagere og nesten berolige den som akkurat har fått høre det. Samtidig er det vanskelig å la være å si det, om jeg ikke sier det, oppleves det som et svik mot Daniel, et svik mot det han var. Situasjonen er en følelsesmessig spagat.

Jeg savner han fortsatt.