Jeg har bestemt meg for å skrive ned fortellingen slik jeg den framstår for meg. Det er ikke en fortelling jeg forteller selv, men kanskje en gang i framtiden vil den også renne ut av meg muntlig. Men det er problemer med fortellingen. Så vidt jeg husker er det en inuit fortelling fra Alaska og fortellingen nevner en fisker. MEN nå som jeg har gjort litt undersøkelse rundt dette, finner jeg ingen klare kilder på at inuiter fisker fra en kajakk. De jakter riktig nok fra en kajakk og selv om alle jeg har hørt sier det var en fiskermann, er jeg nødt til å endre dette fordi det bryter litt med sannsynligheten i resten av fortellingen, da den er klart preget av en tradisjon.
Ingen vet hvorfor eller hvordan det skjedde, men det skjedde. En far dro sin datter til kanten av et stup og dyttet henne utenfor. Hun falt den lange veien fra land til vann. Havet svøpte seg rundt henne og vugget henne ned i dypet. Der ble hun liggende og havet fjernet hennes klær. Fiskene nappet av hennes hud og tiden tok det som var igjen. Så lå hun der som skjelett og vugget slik havet lot tiden gå. Ingen våget lenger å jakte i det området, de mente det spøkte der.
Men tiden lar rykter og fortellinger enten overleve på et evig munne eller lar dem drukne i glemsel. En dag kom det en fremmedkar, en ungkar som ikke kjente de historier som ble fortalt. Han kom padlende med sin kajakk. Han trodde han så en sel, skjøt sin harpun som boret vannoverflaten og sank ned mot bunnen. Der festet den seg i hennes sårbare bryst. Hun gjorde alt for å kjempe imot den skjebnen hun nå var på vei mot, men ubønnhørlig ble hun trukket mot en verden hun hadde forlatt for lenge siden. Jaktmannen der opp kjente at han hadde fangst og ivrig etter sitt bytte trakk han i tauet.
Havet virvlet der han trakk i tauet, men han skrek til da han så hva slags fangst han hadde hengende fast. Hodet la seg på kanten av kajakken og satte tennene fast i båten. Ut av den ene øyegropa kravlet en sjøkreps som kastet seg tilbake i vannet. Mannen grep åren og padlet det forteste han kunne, men hun hang fast og uansett hvor mye ønsket, kom hun seg ikke løs.
Da han nådde land, grep han harpunen og tauet og løp ut av kajakken og bortover vidda. Hun hang etter, innviklet i tauet. Han løp grepet av en sterkt frykt for det vesenet som ubønnhørlig fulgte han tett ved og som i hans ører hveste og freste. Og der hang hun etter han. Da de nådde boplassen, kjente hun en hunger, en sult etter å ha vært borte så lenge. Hun grep det hun fant av tørket kjøtt og tørrfisk og gnavlet det i seg der hun måtte følge han.
Han løp inn i sitt hjem, og andpusten og forskrekket hev han seg inn i en mørk krok og hun fulgte han også inn. Hun havnet med rammel og skrammel i en haug. Så ble det stille. Da mannen hadde fått roet seg og kjente stillheten, tente han en oljelampe. I det gule lyset fra lampen så han hvordan skjelettet lå som en haug. En ny følelse kommer over han. Hans syntes synd på det. Med forsiktige hender viklet han det ut av tauet som hadde surret seg rundt det. Han la delene der de skulle være, fra hodet ned til de små tærne. Så tok han et skinn og la det forsiktig over det, med samme holdning som når en kjær pleier sin aller kjæreste. Så han seg selv ned og sovnet.
Da hun hørte hans pust langsom og tung, skjøv hun skinnet tilside og krabbet bort til han. Hun ble sittende å se på han og hans vennlige trekk. Noen ganger er det slik at du drømmer sørgelige drømmer og det kan hende at du gråter. En tåre trillet nedover hans kinn. Hun visste ikke hva han gråt over, men hun kjente seg tørst. Hun lente seg fra og drakk tåren. Hun drakk og drakk for hun hadde vært tørst så lenge.
Så tok hun hun hånden ned i hans bryst og dro ut trommen, den sterke trommen, hjertet hans. Hun holdt det i hendene og kjente rytmen. Da begynte hun å synge. Hun sang om livet. Hun sang om kjøtt og hud, om duvende bryster, en rund mage og sprekken som skulle gledes. Hun sang om skinnende langt hår og øyne som smilte. Da hun hadde sunget ferdig, la hun trommen tilbake. Så smøg hun seg under skinnet til han som lå der og drømte.
De som senere så de to, sier at hvor heldige var ikke de to som fant hverandre.