I dag, da jeg holdt på med personlige fortellinger med studentene kom jeg på en egen fortelling. Vi gikk igjennom kroppens geografi og begynte med fotsålene. Så kom vi til nakken og ryggen min stivnet. Jeg husket hennes forsiktige og nesten gjennomsiktige hender som forsiktig løftet håret opp fra nakken.

Det skjedde da jeg gikk i barneskolen. Det var vinter, men vinteren der jeg opprinnelig kommer fra, var mer som en kald høst. Så midt i en time, gikk døren inn til klasserommet opp. Det var så vidt vi kunne høre det, likevel alle hørte det, for ryktet om den tiden var spredt, og våre rygger stivnet mot de stive stolryggene. Vi kastet stjålne blikk mot henne. Hun var kledd som en engel, og med lydløse skritt, som om hun ikke berørte det teppelagte gulvet med sine helsesko gikk hun mot den første rekken av elever. Et mildt smil om hennes munn, som om hun ville dempe skjebnen hun holdt i sine hender. De gjennomsiktige hendene, fylt med rynker og brune flekker.

Jeg var fuktig under nesen da hun nådde meg. Så kjente jeg hennes hender i nakken, de kilte da hun løftet mitt hår opp. Hun delte mitt hår og del etter del ble løftet opp mens hun studerte hvert hårstrå med hjelp av en kam.

Helsesøster var på sin årlige lusejakt.

Nå, i ettertid, tenker jeg at for en ublid handling at dette ble gjort til offentlig skue for medelever. Jeg kan ikke huske at noen faktisk hadde lus, men det var vel bare helsesøster da som var den kyndige til å finne dem.

Comments

comments