NRK har lagt ut noen reportasjer/artikler om sine avsløringer rundt ”Scandiland”, de avslører en verden som du egentlig ikke vil tro eksisterer, du vil snu deg bort og overtale deg selv om at det ikke finnes mennesker som har disse grusomme tankene og muligens handlingene.

Men når jeg må innse at dette også er en realitet, ser jeg for meg at disse….. hva nå enn man kan kalle dem, ja for mennesker kan de jo ikke være, sitte i en mørk, fuktig grotte med en gjørmete inngang, grå i hud og klær med ansikter som framstår som en masse, uten noen menneskelige trekk.

I følge NRK skriver en av brukerne av dette nettstedet følgende: “Min nåværende moralkodeks er at jeg ikke gjør noe seksuelt med barn – risikoen for min og barnets del er for stor i dagens samfunn. Men er et barn villig og tar initiativ kan jeg ikke garantere at jeg vil være 100% avholds. Jeg er tross alt menneske.” (sitat hentet herfra). En kvalmende tanke når brukeren hevder det er menneskelig å bryte sin moralske kodeks.

Jeg kan ikke annet enn å dehumanisere disse som gjennom tanker og handlinger ønsker å skade barn. For virkeligheten er så mye verre, de er mennesker, de kan være min nabo, han eller hun jeg ser på butikken, en som skal stå langs 17. mai ruta og se på barn gå i tog.

Jeg takker gudene for at mine egne barn er for store nå. Min eldste sønn ble forsøkt tatt en gang da han var på vei hjem fra skolen, han ble lokket av en fremmed mann. Selv husker jeg at jeg selv som barn ble løftet opp på fanget til en mann som ferierte på Hvaler og den eldre skjeggete mannen lå hånden på mine knær, mens kona satt og lo fjollete. Hele min åttårige kropp strittet imot, som en voksen fornuftig tanke slo ned i meg og sa at dette er galt. Jeg rev meg løs og løp bort derfra. Jeg hadde aldri fått lærdom i hva dette var, men jeg visste at dette ikke var rett.

Da jeg gikk inn den virtuelle verden, ble jeg sjokkert over å finne barneavatarer. Voksne som kledde seg ut som barn og nyhetene avslørte pedofile ringer, selv om det her var voksne som spilte barn for å tilfredsstille en annen voksens skitne indre behov.

Hva skal man gjøre? Om og om igjen blir vi voksne oppfordret til å slutte å legge ut bilder av barn på nettet. Likevel fortsetter vi, de er jo tross alt kledd, for vi har ikke tenkt tanken på at klærne kan photoshoppes bort. At barna på bildene kan manipuleres inn i andre situasjoner. Men skal vi fjerne våre barn helt fra metaverset?

Det vanskelige paradokset, vi roper på ytringsfrihet og åpenhet og ønsker å dele alt med andre fordi vi ønsker å bli likt, sett og kommentert. Vi ser på friheten som en lykkerus av strømningstjeneste, men denne lykken er nok ikke forbeholdt de normale.

Comments

comments