Jeg bodde i Paris

Første gang jeg reiste til var med en klasse på videregående skole. Jeg studerte fransk, endelig, etter tre år med tysk jeg ikke fikk grepet på. Senere en gang skal jeg fortelle om fru K. som var min første fransklærer, men denne gangen skal jeg fortelle om frøken J. Hun var ikke en frøken, men vi kalte henne det. Jeg hadde henne også i litteratur. Da leste hun dikt så øynene hennes falt bakover i skallen. Jeg beundret henne. Hun var mild og klok og langbeint. Vi dro til Paris og forelsket oss i byen. Dit ville jeg igjen. Langbeinte frøken J. reiste ikke alene, en mannlig lærer var med. De gikk hånd i hånd, Paris var deres flørt langt borte fra bånd bundet der hjemme. Uansett turen var en romantisk opptur og jeg måtte tilbake.

Så flyttet jeg til Paris. Ikke visste jeg hvor jeg skulle bo, men jeg tok sjansen på at noe skulle dukke opp. Jeg bodde litt her og der. Jeg traff noen svensker og fikk være hos dem så lenge de var i Paris. De var der i dugnadsarbeid. Broen Pont Neuf skulle pakkes inn av kunstneren Christo og de var der for å hjelpe til med det. Vi bodde i en liten gate ved Sacré-Cæur. Leiligheten var slitt og toalettet var et hull i gangen. Leiligheten sto i samsvar med min lengsel hjem, med min frykt for lille Daniel som jeg bar i det innerste, for min språklige ensomhet og alt, alt det der.

Jeg satt i leiligheten og stirret i veggen mens jeg skriblet i min dagbok. Utenfor hørte jeg stemmer, ikke uvanlig. Men klangen i stemmene var annerledes. Norsk, de snakket norsk. Jeg åpnet vinduslemmene og tittet ut. Der gikk det en klasse fra videregående. De hadde valgt fransk som språk. Midt i blant dem gikk langbeinte frøken J.