Så flyttet jeg til Paris. Ikke visste jeg hvor jeg skulle bo, men jeg tok sjansen på at noe skulle dukke opp. Jeg bodde litt her og der. Jeg traff noen svensker og fikk være hos dem så lenge de var i Paris. De var der i dugnadsarbeid. Broen Pont Neuf skulle pakkes inn av kunstneren Christo og de var der for å hjelpe til med det. Vi bodde i en liten gate ved Sacré-Cæur. Leiligheten var slitt og toalettet var et hull i gangen. Leiligheten sto i samsvar med min lengsel hjem, med min frykt for lille Daniel som jeg bar i det innerste, for min språklige ensomhet og alt, alt det der.
Jeg satt i leiligheten og stirret i veggen mens jeg skriblet i min dagbok. Utenfor hørte jeg stemmer, ikke uvanlig. Men klangen i stemmene var annerledes. Norsk, de snakket norsk. Jeg åpnet vinduslemmene og tittet ut. Der gikk det en klasse fra videregående. De hadde valgt fransk som språk. Midt i blant dem gikk langbeinte frøken J.