Men fordi fortellingen kan sees ut fra sitt AT 470 – nummer, er det to andre tematikker som kommer fram: 1. Sammenblanding av elementer av ”ny” og ”gammel” tro og 2. Jakten på evig liv.
Folkeeventyret har fått befinner seg innenfor den store gruppen av undereventyr, hvilket er underlig i seg selv da det tilsynelatende mangler mange av elementene et undereventyr har. Men den har reisen, protagonisten legger på en reise til en underverden. Rammen er ”kristendommen”, med bryllup og grav på en kirkegård. Men reisen har en mytisk dimensjon. For det første kommer den døde tilbake, ikke som en skremmende atterganger, et spøkelse til skrekk og gru, men som et element fra norrøn diktning, hvor det opplevdes som naturlig at døde og levende brøt grensene mellom de ulike verdenene de var stasjonert i.
Det finnes en rekke varianter av eventyret både nasjonalt og internasjonalt. I flere av disse variantene blir den reisende oppmuntret til å bli værende på stedet de har kommet til og når den besøkende omsider bestemmer seg for å ”stikke hjem en tur” blir de frarådet dette, da døden vil sannsynligvis finne og fange protagonisten. Denne lytter ikke til råd, reiser hjem, alt er endret fordi protagonisten har vært riktig lenge borte og ganske riktig, døden fanger vedkommende. Denne reisen etter evig liv finner vi også i det sumeriske eposet om Gilgamesj som etter å ha erfart at hans bestevenn, Enkidu, dør, bestemmer seg for å finne kilden til evig liv. Gilgamesj finner kilden, en plante, som han klarer å miste til en slange (derav slangens skifte av skinn). Men likevel kommer Gilgamesj hjem, ikke ulykkelig over å anerkjenne at døden er naturlig, men med en erkjennelse om at det evige liv oppnås gjennom kommende generasjoner, altså det å få barn.
Om folkeeventyret ”Venner i livet og død” tar for seg jakten på et evig liv, viser det også at denne jakten er en falitt, for om det er livets fokus, går man glipp av nettopp livet.