Rundt 1997 laget Ingvild og jeg et fortellerprogram kalt Tur-retur Underverden. Egentlig er det et av de beste programmene jeg har vært med på å lage. Grepet eller strukturen på fortellingen var knallgod. Programmet baserte seg på greske myter og en av de fortellingene som kanskje gjorde mest inntrykk var fortellingen om Aktaeon. Og er du deltaker i en gresk myte er det nødt til å gå nedenom og hjem med deg.

Aktaeon var en kongssønn og en ivrig jeger. Jakthundene hadde han selv alt og trent opp og de adlød hans minste vink. En dag hadde kongssønnen og hans jaktkamerater vært ute på jakt. Byttet hadde vært rikt, men nå ville de hjem. Aktaeon ba dem vente litt, han ville ta et forfriskende bad. Så forlot han sitt følge og gikk til en hemmelig kilde han kjente til.

Det var ikke bare han som brukte denne kilden. Artemis, gudinne for jakt og ville dyr, kunne komme innom og bruke denne kilden. Lite ante Aktaeon da han nærmet seg. Han hørte lyder og gikk forsiktig frem, han var en veltrent jeger tross alt. Han skjøv noen grener til side og ble stående å måpe. Der fikk han se selveste Artemis, bade i kilden helt naken. Hun strakte seg lang, et hode høyere enn andre. Han ble stående som forsteinet, tiltros for at han visste at det var forbudt å se guder.

Artemis var også en jeger, hun hørte inntrengeren og fikk øye på den måpende unge mannen. Hun strakte seg mot sitt våpen, men det lå på land. Hun bøyde seg da fram, fylte sin hånd med litt vann. Så hev hun det mot Aktaeon så det traff han, mens hun sa: ”Prøv nå å se om du kan fortelle noen at du har sett Artemis naken.”

Aktaeon kjente en skjelving gjennom kroppen, han ble svimmel og ustødig og falt framfor. Men tok seg imot med armene. Da så han sitt eget speilbilde. Han var en fremmed, han var en hjort. Og med ustødige bein som han ennå ikke kjente, prøvde å han løpe bort derfra. Det var ikke lenge før han hørte hundebjeff. Det var hans hunder. Men så kjente han igjen bjeffet, de hadde været et bytte og han selv var deres bytte. På ustødige bein løp han igjennom skogen som han kjente så vel. Men hundene var snart over han og felte han. Jaktkammeratene kom løpende. Aktaeon håpet at de kjente han igjen, men så hørte han en av dem rope: ”Hadde Aktaeon vært her nå kunne han ha satt nådestøtet.” Det siste Aktaeon tenkte var der han så de gapende hundekjeftene som ventet på ordre: ”Så veltrente hunder jeg har.”

Comments

comments