Dette er en litt rar fortelling. Vel, det finnes en del underlige fortellinger når man blar i gamle kilder. I høst gikk jeg på et krimskriver kurs og forfatteren sa at ofte overgår virkeligheten det man er villig til å akseptere inn i en fortelling. Virkeligheten er jo ikke strømlinjeformet som en fortelling, det sporadiske, spontane må ofte vike til fordel for et plot.

Jeg vet ikke om hvordan det er med deg, men jeg har i hvert fall sugd på istapper i min barndom. Her får det en annen betydning. Fortellingen er samlet inn fra Hordaland.
Det var engang en sjømann som hadde en ung og vakker kone. De var lykkelige sammen. Men så reiste mannen ut på en reise og var borte i flere år. Da mannen omsider kom hjem, fant han sin kone med en liten sønn på fanget. Hun ble helt rød i ansiktet da han brått kom tilbake, men hun tok han vel i mot og serverte han det beste huset hadde å by på.
Mens han spiste og drakk, spurte han, litt sånn tilfeldig, hvem barnet tilhørte. Var det hennes eller passet hun på barnet for noen? Kona ble igjen rød i ansiktet, hun innrømmet at det var hennes eget. Det hele var gått så underlig til, fortalte kona. Som i et eventyr. Det var en kveld forrige vinter hun hadde gått her alene i hjemmet og lengtet slik etter sin mann. Hun hadde gått ut og stelt litt på gården, mens hun gikk og tenkte på sin mann. Hun brakk en istapp som hang under huset og sugde på den mens hun tenkte på mannen og utrolig: ni måneder senere fødte hun den lille gutten.

Mannen sa ikke noe til forklaringen, men tilsynelatende godtok han den.

Årene gikk, gutten ble stor og ville bli sjømann som sin far. Derfor fikk han følge sjømannen ut på en lang reise. Da sjømannen etter et par år kom tilbake, var ikke sønnen med. Moren ville vite hvor sønnen var. Nei, sa mannen, det gikk ikke så bra. Da vi var ute og seilte kom vi til varmere strøk. Og så fortsatte mannen med å fortelle at gutten hadde gått opp på dekk. Da hadde han med ett begynt å smelte. Dette var jo ikke så underlig, da han jo egentlig var en istapp. Mannen hadde nøye samlet opp alt vannet etter gutten opp i en krukke. Krukken hadde han levert til en anerkjent lege. Legen lovet å ta seg av vannet til vinteren kom og når vinteren kom, kunne det være håp om at gutten frøs til seg selv igjen.

Kona var sorgfull, men hun sa ikke et ord. Skjønt hun tenkte vel at mannen hadde drept gutten hennes.

Etter et par år kom gutten hjem. Han hadde gått på skoler i utlandet. Det hele hadde hans far betalt for.

Comments

comments