En ettermiddag på Svalbard, satt pappa isbjørn og hans sønn isbjørn i snøen. Sønnen
isbjørn så på sin far og sa:
«Pappa, er jeg 100% isbjørn?»
Faren svarte:
«Selvfølgelig, sønn, du er 100% isbjørn.»
Noen minutter gikk, og den lille isbjørnen så på sin far igjen og sa: «Pappa, fortell
meg sannheten, jeg tåler det, jeg. Er jeg 100% isbjørn? Jeg er ikke litt brun bjørn eller
en panda bjørn eller no’ sånn?»
isbjørn så på sin far og sa:
«Pappa, er jeg 100% isbjørn?»
Faren svarte:
«Selvfølgelig, sønn, du er 100% isbjørn.»
Noen minutter gikk, og den lille isbjørnen så på sin far igjen og sa: «Pappa, fortell
meg sannheten, jeg tåler det, jeg. Er jeg 100% isbjørn? Jeg er ikke litt brun bjørn eller
en panda bjørn eller no’ sånn?»
Faren svarte igjen: «Sønn, jeg er 100% isbjørn, din mor er 100% isbjørn, så du er helt
sikkert 100% isbjørn.»
Nok engang gikk det noen minutter, og IGJEN så den lille isbjørnen på sin far og sa:
«Pappa, det er ikke bra for meg, hvis ikke jeg får høre sannheten. Jeg må vite det… Er
jeg 100% isbjørn».
Far isbjørn ble litt lei av det samme spørsmålet om og om igjen, så han så på sin sønn
og spurte: «Hvorfor spør du hele tiden om du er 100% isbjørn?»
«Fordi jeg fryser sånn».