«eit stadig skiftande grenseland mellom medvitne og undermedvitne prosessar, mellom intensjon og tilfeldighet, mellom ein intellektuell kontroll”.
Intuisjon er en famling i et mellomrom. Begrepet intuisjon som er en nødvendighet for en forteller, påstår jeg, er en uting i en akademisk diskurs. Det er på samme måte som når praktikere innen estetikk bruker «akademisk» som et fyord – som om det akademiske er drepen på det kunstnerisk frie. Intuisjon blir av akademia oppfattet som noe lugubert, noe som knyttes til «New age».
Jeg er tilhenger av både intuisjon og det akademiske. For meg er intuisjon et verktøy som er basert på empirisk og teoretisk kunnskap. Når jeg står framfor et publikum og velger en bestemt fortelling å fortelle, fordi jeg opplever publikum som det er og tenker at det er denne fortellingen som trengs, så er dette en intuisjon. På et vis kan jeg si at jeg kan øve så mye jeg vil men intuisjonen vil alltid komme i veien. «Den tredje mening» skriver Haugen også om, med referanse til Barthes eller hos Barthes er den også kalt «the obtuse meaning», det er nærværende, det ligger ikke i kommunikasjonen eller på symbolplan, men er en samhandling av dette som gir deg en udefinerbare følelse. Se på vandrefortellingen om Hemingway, det fortelles at han skal ha skrevet ned den korteste fortellingen mulig: «Barnesko, til salgs, ikke brukt.» Du forstår den direkte meningen, du opplever den symbolske, men du får også en følelse du ikke kan sette ord på. Akademikeren Barthes har gitt meg et begrep som får en praktisk funksjon. Slik kan jeg altså vandre mellom intuisjon og det akademiske og tenkte «ja, takk, begge deler.»
Så over til den kjente Hodja som kanskje kan fungere som en illustrasjon:
En konge bestemte at selve sannheten skulle praktiseres. Folk skulle rett og slett oppføre seg sannferdig. Inn i byen bygget han en port som folket måtte passere, ved porten ble det plassert vakter som skulle undersøke alle som kom. Følgende ble annonsert: «Alle reisende vil bli stilt spørsmål. Om den reisende forteller sannheten, er de velkomne inn. Om vedkommende lyver, vil denne bli hengt!»
Hodja ankom og ble stoppet. «Hva skal du?» «Jeg er på vei til å bli hengt!», sa Hodja. «Vi tror deg ikke!» «Vel, om jeg har løyet, får dere henge meg.» «Men om vi henger deg for en løgn, vil jo det du sa være sant!» «Nettopp, nå vet dere hva sannheten er!”
Denne fortellingen, i sin enkle kompleksitet får fram en tredje mening.