Fredag hadde jeg min første opptreden etter jul, på «min» faste grunnskole. Jeg var rusten og selvfølgelig helt utkjørt etterpå. Med andre ord, jeg er i dårlig fortellerform. Da jeg ankom skolen, kom elever løpende imot med, de ropte mitt navn og slo ut med armene for å få den klemmen som de gjerne forlanger når de kjenner deg igjen og forbinder deg med noe de setter pris på. Slik er jo veldig, veldig unge mennesker. Læreren var straks der og fikk stoppet dem i klemmingen, som godt er. Da slapp jeg å avvise deres vakre velkomst.

Jeg har kalt dette innlegget intensitet. I boken «Storytelling and theatre» drøfter forfatteren Michael Wilson hvordan muntlig fortellerkunst beveger seg i ulike spektrum fra det vi kan kalle kjøkkenbords fortelling til scenekunst. Han setter opp seks koordinatorer som beveger seg i et kontinuum, altså en sammenhengende bevegelse mellom to poler. Han kaller det også for «The performance Continuum» (Wilson, 2006, s. 9).

Den første bevegelsen er fra samtale til det han kaller en kulturell forestilling. I fortellersituasjonen på skolen fredag, begynte med en kort samtale. Det gjør jeg nesten så og si alltid og samtalen dreier seg alltid om hva de hørte sist. På den måten får jeg gjenvekket fortellingen i dem og samtidig sjekket ut hva jeg kan fortelle nå. Noen fortellersituasjoner kan foregå som en ren samtale, de fortellingene vi forteller hverandre når vi møtes i en hverdagslig samtale, altså noen fortellinger beveger seg aldri over i en kulturell forestilling. Overgangen mellom disse to polene handler ofte om konvensjoner, som å si «det var en gang», da vet man at nå begynner det, slik det var for meg på fredag, når selve fortellingen skulle fortelles.

Den andre koordinatoren beveger seg fra lav til høy intensitet, hvor fortellingen som er nær samtalen har en lav intensitet. Jeg tenker, basert på min erfaring om fredagen, at det også er en form for intensitet innad i fortellingen, hvor man for eksempel er nær et høydepunkt eller når man er nærmest svøpt inn i fortellingen, gjennom blikk og bevegelser, de stedene hvor man som forteller glemmer lytterne og ser kun det som skjer i fortellingen.

Den tredje er å gå fra det uformelle til det formelle. En samtale er gjerne uformell fordi den har ikke de konvensjonene av det formelle. På et vis kan man sikkert si at de uformelle har nettopp konvensjoner i de uformelle i den forstand at alle parter er fortellere og lyttere samtidig, det er i det minste andre former for konvensjoner enn i det formelle, hvor rollene er mer satt mellom forteller og lytter. Selv har jeg merket at det kan være vanskelig å fra det formelle til det uformelle igjen, slik som på slutten av en fortelling. Å ha en samtale etter fortellingen kan være med på å ødelegge opplevelsen, det holder på en måte med klapping.

Den tredje koordinatoren beveger seg fra underbevisstheten til bevisstheten. Den første er tenkt i forhold til den ubevisste fortelleren, altså den fortelleren som ikke er klar over at han eller hun forteller en fortelling, fortellingen er en naturlig del av samtalen. I den andre enden av skalaen har de bevisste valg man gjør når man opptrer.

Alt dette henger også sammen med de to siste koordinatorene som er risiko og «reward». Det er vanskelig å finne et godt norsk ord for «reward», det oversettes med belønning, men man kan kanskje heller tenke annerkjennelse og betaling. Det er forbundet lav risiko med å fortelle i en samtale, men en forestilling forplikter og innebærer høy risiko på så mange måter, kanskje man gjør en dårlig jobb, lytterne liker ikke det de hører, men om man risikerer og treffer, innebærer det en høy annerkjennelse.

Nå er kanskje det å fortelle i skolen ikke noe som nødvendigvis innebærer en høy kunstnerisk risiko, men det er en lønnet jobb som man likevel ønsker å fullføre for å åpne en annerkjennelse og fortsatt arbeid som forteller i skolen.

Kilde
Wilson, M. (2006). Storytelling and Theatre: Contemporary Storytellers and Their Art. Theatre and Performance Practices. Hampshire: Palagrave Macmillan.

Comments

comments