Jeg er overrasket over at diskusjonen om den autonome kunsten dukker opp i en samtidskunstdebatt. I moderne teaterteori har det for lengst blitt utdatert å vurdere en forestilling som et lukket objekt som observeres uavhengig av et publikum. Langt vanligere er det å snakke om en performativ estetikk der sal og scene er interaksjon med hverandre.
Med en mer performativ kunstforståelse blir det å formidle noe til et publikum ikke problematisk i seg selv, men tvert imot grunnlaget for estetikken. Dermed blir skillet mellom hva som er kunst og hva som er formidling eller pedagogikk mindre tydelig. Dette har blant annet blitt påpekt av den danske professoren Ida Krøgholt, som i sin doktorgradsavhandling fra 2001 sammenligner det pedagogiske dramaforløpet med det hun kaller en konseptualisering av kunsten. Hun mener den som kritiserer dramaforløpet for å ha fokus på hendelsen, overser den delen av kunstfeltet som utfordrer verkbegrepet. Ole Hval
Kilde her.
For meg har fortellerforestillingen uten tvil blitt påvirket av min væren i sosiale medier. SoME er preget av deling, personlighet og synlighet. Og en stor del av forarbeidet til denne fortellerforestillingen foregikk i sosiale medier, spesielt gjennom blogging, men også andre plattformer som instagram, twitter og snapshat. Denne ”sosiale” delen har da intuitivt blitt overført til selve fortellerforestillingen. Nå er ikke dette fremmed for muntlig fortellerkunst, det å fortelle en fortelling er nær eller ER en sosial handling som bedrives som hverdagslig samværsform. Og mange (Horsdal med flere) hevder at dette er kjernen i vår identitet. Å fortelle om seg selv og endre denne fortellingen i forhold til hvem man forteller til fungerer som en dannelse av vår identitet. Dette er i tråd med rasa/bhava, noe jeg har blitt flasket opp med siden jeg studerte hos Ben Haggarty i 2000/01. Rasa/bhava er hentet fra hinduismen, den femte vedaen, og ifølge Richard Schechner er dette en type dramaturgi som fungerer som å dele et måltid, utøveren krydrer hendelsen for å oppnå ulike følelsesmessige tilstander hos mottakeren.
Men finnes det allerede noe som kan kalles inkluderende dramaturgi? I mitt søk på HiOA’s databaser kom jeg over noen artikler som adresserer noe av det samme. I den første artikkelen møtte jeg dramatikerens «Writing space project»:
The first Writing Space project was conceived precisely because it seemed important to step aside from the existing structures of ‘writer development’ and ‘writing programmes’, to see whether there might be other ways to think about generating and supporting new writing.2 Might it be possible to identify strategies that might be more inclusive and would facilitate a more immediate addressing of questions about the bedrock of emerging writing, the conceptual
and contextual underpinnings of writing for performance across genres and art
forms?
(Cathy Turner, Writing for the contemporary theatre: towards a radically inclusive dramaturgy).
“Radical inclusion” blir definer som en tilnærming som “foster[s] the exchange between literary and visual cultures, and that move[s] beyond the convention of play-reading and revision, to include other kinds of textual and performance work around writing.” Et slik arbeid gjøres gjennom å fjerne “eksperter” og alt som kan bygge opp under et hierarki og kritikk er utelatt under prosessen til fordel for en undersøkende prosess. Det inkluderende i denne sammenhengen er en arbeidsmetode, hvor skribenter av ulike type teatertekster kommer sammen for å videreutvikle sitt håndverk og form.
Den andre artikkelen jeg kom over var: The Forum Theatre of Augusto Boal: A Dramatic Model for Dialogue and Community-Based Environmental Science av J. SULLIVAN & R. S. LLOYD. Forumteater eller «de undertryktes teater» er en selvfølge når det kommer til tanker om inkludering. Basert på en sosial urett settes det i gang en demokratisk prosess for å se nærmere på undertrykkende krefter både på et individuelt og et sosialt plan. I planleggingen av et «forumteater spill» ligger det mye hardt arbeid på flere områder. Strukturer og organiseringer skal identifiseres. Formen er både pedagogisk og performativ:
Each project involves an intensive workshop experience that introduces the rudiments of Augusto Boal’s Theatre of the Oppressed dramaturgy, cycling through a graduated sequence of basic acting games and structures, imagemaking exercises and scene improvisations. After a brief introduction to moulding the human body—solo or in groupings—to create images of actions, conflicts or essential symbols, the facilitator guides the workshop in constructing images of toxicological and risk assessment concepts, as well as ethnographic images that depict unique community power dynamics, perceptions of risk, and attitudes toward collaboration with environmental health scientists. These images are configured as still photos or video freeze-frames, or they may be used as platforms for short animated scenes. Ultimately the group improvises scenes that show clearly how environmental risk and public policy resonate in real life situations. These scenes and many of the ‘tox and risk’ images created in the workshop are later performed for the community during the production phase of the project.
Formen har som hensikt å myndiggjøre deltakerne som er “vanlige, men undertrykte borgere”. De er skapere og deltakere på en og samme tid. Venke Aure kaller forumteatret for «performance didactic» (Aure, Bjerkestrand and Songe-Møller: Emancipatory Theatre and Performance Didactics). For henne er «performance didactic» det motsatte av statisk didaktikk som har til hensikt å ivareta normer, tradisjoner og kunnskap. Formidlingen innenfor institusjoner som teatre og museer er til for å sikre og ivareta den kulturelle identiteten og kulturarven. Meningen i verk er ikke til å misforstås og verket betraktes utfra denne gitte meningen. I «performative didactics» ivaretas den enkelte deltakerens individuelle meningsdannelse.
Den tredje artikkelen jeg kom over tar utgangspunkt i forestillingen «All good things» hvor det er en utøver og en publikummer som sitter ovenfor hverandre ved et bord. (Performing the Paradox of Affect and Interpretation Turbulence in Vertical City av B R U C E B A R T O N) Artikkelen tar handler “immersive theatre” som krever et mer eller mindre engasjement av publikummet. I motsetning til forumteatret hvor fellesskapet utgjør selve innholdet i hendelsen, gjør det ikke nødvendigvis dette i «immersive theatre». I forestillingen som er utgangspunktet, f.eks. er 2/3 deler av forestillingen et manus og resten er en dialog mellom utøver og publikummer. I tillegg til dette er det fysisk kontakt mellom utøver og den deltakende tilskueren.
I lys av disse artiklene framstår inkludering som både en arbeidsprosess og publikums deltakelse, hvilket kan svare til noe av det jeg opplevde eller la opp til ved egen prosess. Om jeg skal si noe konkret om hvilke elementer jeg tror var tilstede for å fremme følelsen av inkludering, vil jeg peke på noen elementer. Vær klar over at dette er kun antagelser, og at jeg ikke har gått inn og forsket på dette.
Gjennomsiktighet
Prosess og gjennomføring har ingen skjulte agendaer. Prosessen har vært synlig gjennom bloggen og etter endt forestilling kunne man stille spørsmål.
Det personlige nærværet
Fortellerprogrammet baserer seg på mine egne erfaringer og utvalget av fortellinger korresponderer i forhold til dette. Det å investere sitt eget liv inn i fortellingene, tror jeg åpner opp for egne minner.
Samtid
I rommet og underveis i fortellingen er det klare antydninger til felles erfaringer. Fortellerverden som skapes er fiktiv, men nettopp i dette fiktive presenteres det tankemodeller som angår, ihvertfall meg. Dermed får man en følelse av å skape en mening.
Tradisjon
Tradisjon kan av mange oppleves som en uting. Correia i sin doktoravhandling når det gjelder muntlig fortellerkunst i dag, unngår temaet tradisjon helt. I og med at jeg bruker tradisjonelle fortellinger, kan jeg ikke overse det kunnskapen de bærer med seg. Å fjerne tradisjonen vil være å ekskludere.
Rollefordeling
Jeg var ikke bare forteller, men produsent og fasilitator. Jeg bakte kake, hentet publikum, tok dem imot, snakket med dem og lignende. Underveis i programmet blir jeg selv lytter, når lytterne får en oppgave hvor de selv må fortelle.
Rombruk
Det var ikke tydelig hvor publikum skulle sitte. De fikk beskjed om sette seg der hvor de antok man ikke kunne sitte. De visste ikke hvor jeg skulle fortelle, og jeg satt meg ofte de plassene som var ledige.
Antall publikum
Hver forestilling hadde et bevisst antall lite publikum. Alle skulle kunne se alle og potensielt snakke med alle.
Dette er elementer jeg skal se nærmere på, med tid!