Ingen kan flykte fra sin skjebne

Tittelen ovenfor, er tittelen på en fortelling fra ”Den gamle skattekiste”. Jeg tror ikke på skjebne, faktisk, jeg tror på svært lite ”åndelig” uten at jeg vil si at jeg mangler en åndelighet. Det jeg tror, er at ord om skjebne og tro har vært normerende begreper brukt av autoriteter som ønsker å forvalte og beholde sin makt. Gjennom å holde fast på ”skjebnen” som noe styrende i livet, vil det jo si at du skal bli ved din lest, at du er et offer for det som skjer med deg og du egentlig er fratatt ditt ansvar. Dette er selvfølgelig med måte, barn er unntatt. Men voksne som ser på seg selv som offer, et offer for systemsvikt, for samfunnets strukturer, for sin fortid, er å stakkarsliggjøre de mulighetene du har iboende i deg. Samtidig kan du jo si at ved å niholde på begreper som skjebne, kan vi se tydeligere de som faktisk kan skinne igjennom og bryte ut av det som er forventet av dem.

Men av og til tyr jeg til tanken selv. Jeg er et offer, jeg er et offer for det kattevraket jeg har som insisterer på sin egen eksistens. Vel, hun er en vakker katt, og hun er gammel, og en gang valgte jeg å ha henne. Så ja, jeg er et offer av mitt eget skjebnesvalg. Jeg har jo egentlig alltid vært en kattedame som ALLTID har hatt katt. Men som sagt Grus er gammel og fått noen dårlige vaner. En av dem er at hun insisterer på å ligge ved mitt ansikt. Jeg skyver henne vekk, men jammen våkner jeg ikke av maling rett inn i øret. Og i morges….. gr… Katter spyr inneimellom. I morges våknet jeg av en hårball klistret fast i mitt eget hår. Takk skal du ha Grus for den kjærlige gaven du ga meg i adventstiden.

Nok om det. Her er fortellingen:

Den gamle skattekiste fortellinger legender eventyr sagn gjenfortalt av Leif Wærenskjold
En mann skulle en gang beskjære et epletre, og han sagde flittig i den grenen han selv satt på. En student sa til ham. «Du faller ned.» Og virkelig: Han falt ned! «Det var en vismann», tenkte han som nå lå på bakken og så spurte han studenten om han kunne si ham når han skulle dø. «Når ditt esel slipper den tredje vind», sa studenten og gikk.

Da eselet slapp den tredje vinden, la mannen seg ned og ba kona om å hente likkistesnekkeren, for nå var han død. Snekkeren kom og mannen ble lagt i sin kiste. Men da han skulle bæres til kirkegården, var han så tung at han måtte ut og ta i med en hånd selv. Da tenke han at når han var såpass levende, kunne han vel vente med begravelsen. Dermed gikk han hjem med kista på nakken.

Da traff han studenten og sa til han: «Tredje gangen var det ikke.» «Så blir det fjerde gangen», sa studenten. Men da spikket mannen en tapp og satte den bakerst i eselet. Tre dager igjennom slapp eselet ingen vind, men den fjerde dagen kom det en som var så diger at tappen slo mannen i hjel for godt.