Jeg har igjen endret Hervor, slik det skal være når man er i prosess. Det var en rørende gruppe å fortelle for, en blandet gruppe av diverse kognitive vansker, det som alderdommen fører med seg. Det var en gruppe med flere menn enn kvinner, hvilket er uvanlig. Den ansvarlige understreket at det var uvanlig at de kunne sitte rolig i 45 minutter. Hun vet ikke hvor mye de fikk med seg, men de fulgte iallfall med.
Mitt spørsmål til meg selv, kan de forestille seg noe, eller er det bare en strøm av ord som treffer dem? Som forteller er vi innpodet med at vi skal formidle indre bilder, jeg har troen på det, forestillingsevnen. Det er en grunn til å fortelle, at lytterne skal skape og eie sine egne inntrykk og bilder. Men hva med de eldre? Jeg tror at de i utgangpunktet er rustet som meg, selvfølgelig, men når de har kognitive problemer, har de da også problemer med å forestille seg noe?
Jeg har noen beskrivelser, ikke mange. Odin er framhevet, da han går igjen tre ganger uten at jeg sier hans navn, bare beskriver hans karakter og håper at de kobler det. Men jeg vet ikke og jeg har ikke tatt sjansen på å sjekke det underveis, for jeg er redd for å vekke dem ut av den verden de er i når de lytter.
Det var en litt lite snakkesalig gruppe i går, om det var fordi jeg var fremmed det vet jeg ikke. Men de kom etterhvert, et par av dem, i snakk om hunder. En nevnte at hun gikk tur med hund og da måtte en annen fortelle om sin hund. Jeg nevner ikke hund i min fortelling, så hvor det kommer fra, vet jeg ikke. Men kanskje jeg skal legge inn en hund et eller annet sted?