Her følger en finsk fortelling, jeg regner med at den har en forbindelse til det finske eposet Kalevala. En fortelling for jul finner du her.

Kilde: Asbjørnsen, P. C., & Grässe, D. (1920). Eventyr fra fremmede land. Kristiania: P.F. Steensballes bokhandels eftg.

Ilmarin smed ble aldri trett av at smi. Han la jernet i varmen og glødet det. Med det samme kom det en jomfru til smien. Hun sto i døren og sa til smeden: «Visste du Ilmarin smed, hva jeg kan fortelle deg, la du ikke jernet i varmen.» «Hvis det er noe godt du har å fortelle,» sa han, «vil jeg gi deg et vakkert smykke; men er det noe vondt, skal du få et glødende jern i halsen på deg.» «Nå ror to menn ut i båten, og de skal fri til Hiisikongens datter, den vakre Kathrine,» sa hun. Ilmarin smed tok jernet ut av varmen, falt i dype tanker og gikk hjem. «Mor,» sa han, «gjør kobberbadstuen varmere enn glødende sten og gi meg en fin skjorte og en vakker kledning.» Så gikk Ilmarin smed inn i badstuen, badet sig og kom hjem. Da hadde han ikke sko på føttene. Så sa han til sin bror: «Bror, ta min vakreste treårs gamle fole og spenn den for guldsleden med jern skjenker, kobbersæle, stålltømmer og tinnbrystrem.»

Broren gjorde det; men han orket ikke spenne igjen brystremmen. Så gikk Ilmarin smed selv ut og gjorde det. Ilmarin smed satte sig i gullsleden med jernskjæker, kobbersele og ståltømmer og kjørte med den raskeste folen sin over ville sjøen.

Han kjørte så fort som vinden, og hovene på hesten ble ikke våte, og de så ikke spor etter sleden på vannet. Han tok igjen to som rodde i hver sin båt. Kathrine, Hiisi kongens datter sto i vinduet så lys og fager og så ut over sjøen. «Far,» sa hun, «der kommer tre friere; to ror i båt, den tredje kjører på sjøen i en gull slede.» Hiisikongen tok imot dem, ga dem mat og drikke, og de sa, de kom for å fri til den fagre Kathrine. Hiisikongen sa: «Hvem av dere kan pløye min orme Åker med bare føtter og bart liv?» «Det kan jeg,» sa Ilmarin smed. De andre bukket og gikk sin vei; men Ilmarin smed spente den raske folen for plogen og ga seg til at pløye. To alen høyt yret det av ormer på åkeren, de hveste og snodde seg både om plogen og oppover Ilmarin; men de gjorde ingenting.

Han pløyde hele ormeåkeren; og gikk så og bukket for Hiisi kongen. «Kan du nå få alle de store fiskene i sjøen til å svømme, og alle sammen til å hoppe?» sa Hiisi kongen. Ilmarin smed gikk og gjorde det, og så kom han bukket for kongen igjen. Så sa kongen: «Nå skal du gå til stranden og hente den fagre Kathrines brudeskrin.» Ilmarin smed gikk ned til stranden, og der satt tre jomfruer. «Gode jomfruer, si meg, hvor er den fagre Kathrines brudeskrin?» spurte han. «Gamle Untamo har skrinet,» sa de. «Der ser du hvor han bor, mange spor går dit bort; men få går derfra.» Ilmarin smed gikk til Untamos bolig. Han lå på marken og dro seg rundt om hele huset, så hodet og føttene møttes ved døren. Ilmarin smed satte med et eneste sprang gjennom døren og midt inn i stuen. «Du gamle Untamo, kom med den fagre Kathrines brudeskrin,» sa han. «Du skal få det,» sa Untamo, «hvis du kan trå på tungen min og danse der.» Det gjorde Ilmarin smed. Han tråkket på tungen hans og hoppet og danset der. Gamle Untamo gapte halvannen alen i bredden og viste tenner som var en alen lange, og så slukte han Ilmarin smed hel og holden uten å bite til.

Da Ilmarin smed var kommet ned i maven hans tok han av seg skjorta, og den gjorde han til smie, av buksene gjorde han belg, det venstre kneet brukte han til ambolt, den venstre hånden til tang og den høyre til slegge. Han tok kobberknappen ut av skjorta; av den smidde han en fugl med jernklør og stålnebb, så sang han en vise, og fuglen fik liv. Den flakset omkring i gamle Untamos mave, rev istykker årer og sener og gjorde et hull i sidens hans. Det gikk Ilmarin smed ut av og gikk til jomfruene som satt ved stranden.

«Jomfruer,» sa han, «gi meg den fagre Kathrines brudeskrin.» Jomfruene svarte: «Der ligger det i sanden, ta det og gå med det.» Ilmarin smed tok det og gikk med det til Hiisikongen, bukket og sa: «Her er den fagre Kathrines brudeskrin.» Så fikk Ilmarin smed den fagre Kathrine, Hiisikongens datter. Ilmarin smed og bruden hans satte seg i gullsleden med den raske folen med jernskjenker, kobbersele, ståltømmer og tinnbrystrem, og så kjørte de over ville sjøen så fort at hovene på hesten ikke ble våte, og de så ikke spor efter sleden på vannet. Ilmarin smed kjørte til natten kom. Da sang han en vise, så det vokste opp en holme i sjøen. Der la Ilmarin smed seg til at sove ved siden av bruden sin. Da han våknet om morgenen, var hun borte. Han gikk og tellet endene som var omkring holmen, og så at der var én for mye.

Så sang Ilmarin smed en vise: «Gjem deg ikke Kathrine,» og så sto hun der igjen. Han kjørte så ut
på sjøen igjen; han kjørte og kjørte til natten kom. Da sang han igjen opp en holme i sjøen og la seg til at sove. Da han våknet om morgenen, var bruden hans borte igjen. Han gikk da og tellet alle trærne på holmen og så der var ett for mye. «Gjem deg ikke, Kathrine,» sa han til treet, «her er du.» Så sang han en vise til hun sto der igjen. Så kjørte han igjen ut med bruden sin, han kjørte og kjørte på sjøen til natten kom. Da sang han opp en holme i sjøen og la seg til at sove; men om morgenen var bruden hans borte igjen. Ilmarin smed gikk og tellet alle steinene som var på holmen, og det var en stein for mye. «Gjem deg ikke, Kathrine, her er du,» sa smeden og sang en vise, så Kathrine sto der. «Kathrine, for din skyld har jeg døyet meget vondt og ikke gruet for det vanskeligste; men nå skal du vandre på sjøen til evig tid, og til straff skal du alltid ha vinden mot deg.» Så sa Ilmarin smed og gjorde henne om til en fiskemåke.

Comments

comments