Dette er en fortelling som plasserer oss i et kraftig dilemma. Er vi villig til å ofre et lite barn for at resten skal overleve?

Kilde: James Riordan, The sun maiden and the Crescent Moon: Siberian Folk Tales
Denne fortellingen begynner for lenge siden da Selkup folket levde i fire store telt på et sted. En dag dro mennene til skogen og kvinner og barn ble igjen hjemme i teltene. Etter tre dager hadde mennene fortsatt ikke kommet tilbake. En av kvinnene gikk ut av sin jurt for å hugge noe ved. Hun tok med seg vedkubbene inn i teltet, kastet dem på ilden og fikk nærmere ilden for å varme seg og sitt lille barn som hun ammet. Ilden spraket og moren satt ved den mens hun varmet seg og barnet.

En glo spratt ut og traff barnet. Barnet skrek av smerte og moren spratt rasende opp. «Utakknemlige ild», ropte hun. «Jeg gir deg ved som du kan brenne og du skader mitt barn. Du får ikke noe mer av meg. Jeg skal ødelegge deg, helle vann på deg og sørge for at du slukner.» Hun la fra seg barnet, grep øksa og hun til å slå løs på ilden, deretter tok en krukke med vann og hev vannet på den brennende glørne. «Se om du kan brenne nå!», skrek hun. «Der tok jeg deg, du har ikke eneste glo igjen.»

Så slik var, ilden brant ikke lenger. Nå var det mørkt og det begynte å bli så kaldt at barnet tok til å gråte høyere enn tidligere. Moren ble redd for det hun hadde gjort og prøvde å få liv i ilden igjen. Og alt det hun prøvde, med å puste og å blåse, så var det forgjeves.

Barnets gråt fortsatte og moren løp til noen naboer for litt ild. Men med engang hun skjøv åpningen til side sluknet naboens flammer på ildstedet og det var umulig å tenne ilden på ny. Og hvor enn moren gikk, så skjedde det samme, ilden ville bli til røyk som svevde vekk. Hennes slektninger skjente på henne og en eldre kvinne sa at hun hadde vanæret ildens herskerinne.
Moren begynte å gråte, det fantes ingen ild noe sted, ingen kunne få fyr på noe og det var mørkt og kaldt i teltene. Den eldre kvinnen sa: «La oss gå hjem til deg, jente. Jeg vil se på hva du har gjort mot ildens herskerinne.»

I hennes egen jurt gråt barnet og det kaldere der enn noe annet sted. Den gamle kvinnen tok to trepinner og gned de mot hverandre i et forsøk på å få ild, men ingenting skjedde.
Plutselig fikk hun se et lite svakt lys i ildstedet, hun bøyde seg når og stirret. I begynnelsen var det så hun nesten ikke kunne se noe, men etter hvert syntes hun at hun så en gammel krokete kone. Og etter hvert som hun stirret var det som den gamle i ilden strekte seg ut og hennes ansikt ble yngre og glattere og det var som om hun glødet i ilden. Så sa hun: «Prøv ikke å tenne ilden, for du vil ikke lykkes. Kvinnen i dette hjemmet har behandlet meg skamløst og jeg kan ikke tilgi henne. Hun hugget av mitt hode og hun hev vann i mitt ansikt.» «Jeg visste at den dumme jenta hadde gjort noe galt», sa den gamle kvinnen. «Men jeg ber deg, ikke la sinnet ditt gå ut over oss alle. Hun er ung og dum og har ført til lidelse for oss alle. Jeg ber deg, gi oss ild.» Ildens herskerinne var stille, ubeveget av den gamles bønner. Etter en lang stillhet, sa hun omsider: «Jeg skal gi dere ild på en betingelse. Hun må gi meg sitt barn. Fra hans hjerte skal jeg tenne en ild. Hun vil da alltid respektere meg og aldri igjen opptre så respektløst.» Den gamle kvinnen snudde seg mot den unge og sa: «På grunn av deg lever nå syv stammer uten ild. Hvordan skal de overleve? Dommen er hard, men slik må det være. Du må gi fra deg din sønn for å redde oss alle.» Moren gråt, men det var ikke noe annet valg. Hun måtte ofre sitt barn. I det hun ga fra seg sitt barn, reiste Ildens herskerinne seg over henne og sa: «Vit alt folk at dere aldri igjen skal røre ilden med jern bortsett fra når dere er i den største nød. Men da må dere først be om tillatelse. Husk og ikke glem mine ord.»

Med det rørte hun veden med sine fingertupper og den tok straks til å brenne. Flammene slo høyt opp idet Ildens herskerinne grep barnet og forsvant med det i flammene. Ingen ble noensinne sett igjen.

«Gjennom den fortellingen som vil fortelles vil ingen noensinne glemme ditt barn», trøstet den eldre kvinnen den unge med. «Og dette ble gjort for å redde folket.»

Comments

comments