Da sa Ragnar: «Nå vil jeg sende menn for å se nøyere etter. Om det er slik som dere sier skal jeg tilgi dere skjødesløsheten deres, men om hun er mindre vakker enn dere sier, da vil jeg straffe dere strengt.»
Og nå sender han mennene sine for å møte denne vakre møya, men motvinden var så sterk at de ikke kunne fare den dagen. Ragnar sa da til sine sendemenn: «Hvis dere synes denne unge møya er så vakker som det er blitt fortalt oss så be henne om å komme og møte meg, jeg vil treffe henne, og jeg vil ha henne. Jeg vil at hun verken skal være kledd eller naken, mett eller umett, og selv om hun ikke skal reise ensom så skal ingen mann følge henne.»
Nå reiste de til de kom huset og stirret nøye på Kråka; de syntes denne kvinnen var så vakker at de aldri de hadde sett en kvinne som var like vakker. Og nå forteller de henne sin herres, Ragnars, ord, og hvorledes hun skulle ankomme. Kråka tenkte på hva kongen hadde sagt, og hvorledes hun skulle komme, men Grima mente at dette ikke var mulig og at denne kongen ikke var riktig klok.
Kråka sier: «Når han har sagt dette, så må det være mulig å gjøre det hvis vi bare forstår hva han mener. Visst kan jeg ikke fare med dere i dag, men jeg kan komme tidlig neste morgen til skipet deres.»
Nå for sendemennene av gårde og fortalte Ragnar hva som hadde hendt, og at hun ville komme for å møte dem. Hun var nå hjemme den natta.
Og tidlig om morgenen sier Kråka til bonden at hun må dra for å møte Ragnar. «Men jeg må nok endre klesdrakten min litt; du har et ørretgarn, og det kan jeg svøpe rundt meg, og utenpå det lar jeg håret falle ned, og da er jeg ikke naken noe sted. Jeg kan tygge på en løk, det er lite mat, men likevel kan det merkes at jeg har spist. Hunden din kan følge meg, da er jeg ikke alene, selv om jeg ikke er i følge med en mann.»
Da kjerringa hørte hennes planer, syntes hun at Kråka hadde mye vett. Og da Kråka var klar, dro hun sin veg til hun kom til skipene. Hun var fager å se på, for håret hennes skinte som gull.
Folkeeventyret:
Ikke kjørende og ikke ridende
Det var en gang en kongssønn som hadde fridd til en jente. Men da de var blitt gode venner og vel forlikt, syntes han det kunne være det samme; da ville han ikke ha henne, for hun var ikke fin nok til ham. Og så tenkte han han skulle friste å bli kvitt henne, og så sa han han skulle ta henne likevel, om hun kunne komme til ham
ikke kjørende
og ikke ridende
ikke gående
og ikke akende
ikke sulten
og ikke mett
ikke naken
og ikke kledt,
ikke dag
og ikke natt.
For det trodde han hun ikke kunne greie.
Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller; og så kastet hun et ull-nett over seg, så var hun
ikke naken
og ikke kledt.
Tok så en saubukk og satte seg på, så benene slepte nedpå jorden; så subbet hun fram, og så var hun
ikke kjørende
og ikke ridende
ikke gående
og ikke akende.
Og det var i skjellet mellom natt og dag.
Da hun kom fram til vaktene, ba hun at hun måtte få tale med prinsen; de ville ikke lukke henne inn, for hun så ut som et spetakkel. Men av denne styren våknet prinsen og kom til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av på bukken. Det tok hun, sto på ryggen av den og banket på vinduet med. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.