Ikke et hjem uten skohorn

Dette var et av Daniels mottoer, ethvert hjem må ha et skohorn. Det skyldes en uheldig tradisjon vi har i vårt lille trekløver, altså Daniel, Isak og meg. En tradisjon som mine barn dessverre har overtatt i en tro at dette er lurt om morgen når vi har dårlig tid. Vi knyter ikke skolisser. Det vil si, det gjør vi, men bare en gang. Deretter presser vi føttene inn i og ut av skoene til de får en form som hengende lefser. Derfor skohornet. Det er jo helt bakvendt, som om det er så mye lettere å finne fram skohornet hver gang vi skal ha på oss et par sko, enn å sette seg ned for å knyte opp og knyte igjen et par skolisser.

Daniels kreft startet i foten, en stor bit av foten hans ble skåret bort. Det gjorde det vanskelig å gå i begynnelsen, men han kom seg fort. Ikke vet jeg hvorfor føflekk kreft på foten er noe av det mest dødelige, som statistikken hevder, man innbiller seg jo at ”det liksom er lengst unna” annet.

Tilbake til skohorn, dette nevnes ikke i folkeeventyrene. Ville det ikke være en sneisen fornying om Askepott inkluderte et skohorn? Prinsen vandrer rundt med en glassko i den ene hånden og et skohorn i den andre. Sko er en gjenstand i mange folkeeventyr og andre fortellinger og det er merkelig at ingen har foretatt en mer dyptgående analyse om hvorfor bentøy i mange sammenhenger får en aktiv funksjon. Kanskje det er gjort det uten at jeg har merket meg det.

Her på bloggen finner du ihvertfall to fortellinger som dreier seg om sko. Den ene er om den grådige Abu Kasem som du kan lese her. Den andre er om et par sko laget av loppeskinn som du kan høre på her.

Om jeg skal nevne flere, så har du selvfølgelig Hermes bevingede sandaler fra gresk mytologi, kanskje en forløper til sjumills støvlene, som du finner i flere norske folkeeventyr. Du finner også sko av tykt jern, som må slites ned før man når sitt endelige mål. De røde skoene hos H.C. Andersen er et symbol på det syndefulle livet og vandrehistorien om Hemingway og barneskoene er hjerteskjærende.

Lykke til med beskoingen i dag, eller kanskje det er best å gå barbeint.