En del av dette prosjektet er det kunstneriske utviklingsarbeidet. Dette er noe jeg skal skrive mer om i et senere prosjekt. Jeg har ønsket å se etter ulike måter å dokumentere prosjektet på, slik at jeg kan ha ulike innganger til etter refleksjonen. Jeg har filmet prøver og jeg har brukt Ole Hval til å skrive tekster etter prøver han har fulgt. I tillegg til dette bruker jeg to illustratører som er tilstede ved prøver og tegner.
Valget av illustratører er to tøffe og fine damer som er forskjellige i sine uttrykk. Gjennom å se deres arbeider, ser jeg med et tredje øye. Uttrykkene uttrykker seg annerledes enn videofilm hvor jeg lett kan følge prosessen. Da sitter jeg og ser meg utenfra og kjenner igjen prosessen. Men gjennom illustrasjonene må jeg tolke materialet på nytt, jeg må undre meg over deres valg og synsvinkler.
Gjennom illustrasjonene opplever jeg både en umiddelbar gjenkjennelse, men det foregår også en søkende tolkning, kanskje en mer objektiv tolkning????? Dette vil jeg fordype meg i når forestillingen er gjennomført og etter refleksjonen vil forhåpentligvis ha resultater som utvikling av undervisningen i faget og artikler som følger en mer vitenskapelig norm.
Denne fortellerforestillingen er basert på en sterk impuls av å formidle et dødsøyeblikk. Det er ikke fordi jeg har et terapeutisk behov, det handler om å formidle noe om livsmestring. For meg er alltid den største kneika å omskape en impuls om til en ide og videre til et prosjekt. Det handler om sårbare transkriberingsprosesser, hvor man er redd for å miste ideen idet man skal artikulere den om til skriftlige ord. Dette må man dessverre om man skal selge ideen videre. Det er for å gjøre ideen oversiktlig og prøve den ut på andre. Det er noe av det verste jeg gjør. Det er vidunderlig å være i en skapende fase, men å skrive den ned er å realisere skapelsesprosessen og ofte viser det seg at den skapende flyten ikke holder mål.