Daniel var en som alltid utsatte tiden til i siste liten og jeg kom stadig inn som en tidsredder. Da han reiste til Nederland, glemte han å levere nøklene til eier av det stedet han flyttet fra. Jeg løp til Nationaltheatret og han hev nøklene over gjerdet, før han dro videre til flyplassen. Jeg måtte da reise opp og levere nøklene.
Det er det samme med Isak, jeg er hans klokke. Selv når jeg er i Lillehammer. Jeg ringer og sier nå må du stå opp…… gå tur med Atsjoo….. dusj….. gå til skolen……
Min far hadde som motto: «Det er bedre å komme for sent enn å stå å vente.» Et motto som har hoppet over en generasjon og sneket seg ned til neste.
En dag hadde vi vært på sykehuset, vi hadde snakket med en ergoterapeut om den siste tiden, om hva han trengte nå. Daniel var ikke lenger sterk og jeg tenkte at han nå skulle ta drosje hjem. Men nei, vi gikk med langsomme skritt til bussen. Tiden var i ferd med å opphøre, ingenting hastet, det viktige var å vandre sammen. På bussen måtte han sitte. Alexandra og jeg sto; han satt, nikket langsomt med hodet som om han hørte hva vi snakket om. Det gjorde han nok ikke. Han tenkte nok på det neste langsomme steget.