Det er tredje mai, årets såreste dag. For trettitre år siden fødte jeg han, en gang mellom drapet på Olof Palme og ulykken i Tsjernobyl. Jeg gråt mye, for jeg var redd det skulle skje han noe. Han ble lagt på en spesialavdeling fordi han hadde kramper, epilepsi sa de. Men han vokste det av seg, han vokste til han ble tretti år og da døde han.

Daniel, hvert år framover er uten han. Hvert år, på denne dagen skal jeg skrive om han som ville hatt bursdag i dag. Det blir en liten feiring, en tur til graven hvor jeg skal treffe Raluca som hadde kommet fra Romania for å minnes han. En av hans alle beste venner. Hun kommer trofast hvert år og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å trøste henne. Men vi møtes og minnes og jeg kjenner jeg blir eldre og redd for det skal skje meg noe så jeg ikke kan huske han. For om han glemmes, føles det som langt verre, som om han ikke var verdt å huskes. Da vil gravsteinen han slipes ned, bli tom og overtas av noen andre. Jeg som hver dag går til han grav, ser det. Ser på de andre steinene som blir tomme for ord og venter på at andres liv skal fylles på dens ruglende flate.

Jeg husker, og holder fast i det som en livtrase. Det å huske blir en akse, den røde tråden, identiteten. Vår evne til å minnes er utømmelig, denne verdifulle kompetansen har vi dessverre i større og større grad levert over til dingser som kan ta bilder og filmer for oss. På en annen side, hva skulle vi ha gjort uten fotografiene som kan dokumentere våre liv. Likevel alle inntrykkene, lyden av dem, den spesielle bevegelsen, måten å sitte på, livets detaljer kan ikke fanges av andre enn oss selv, slik at vi bevarer dem i oss og den andre er en del av oss selv.

Jeg savner han alltid.