Det er snart amerikansk valg. I 2008 var jeg I New York like etter at Obama hadde vunnet det amerikanske valget, det var elektrisk. Men det jeg husker best var Diane Wolkstein. Hun døde for noen år tilbake. Wolkstein var en av de store bidragsyterne til renessansen av Muntlig Fortellerkunst, primært i den vestlige verden. Den britiske fortelleren Ben Haggarty skrev følgende om hennes bortrgang:
«That is sad, sudden news.

I owe my becoming a storyteller to her descriptions of storytellers in Haiti in ‘The Magic Orange Tree ‘ – it was the first time I realised you could simply be a ‘storyteller’ and tell the stories rather than turn them into plays; for that reason I am deeply indebted to her.
There is a highly inspiring article on the Javanese Dalangs (puppet master/storytellers) of Java which can be found in an early Parabola magazine devoted to storytelling and education.
She was a key figure in the revival of storytelling in America – and her influence, particularly through her writing, was felt world wide.”

Hun er kanskje mest kjent for sitt massive arbeid med Inanna myten. En myte jeg selv prøvde å fortelle en del år tilbake, uten det store hell.

Jeg var i bursdagen til Wolkstein engang. Jeg var i New York for å arbeide og Regina Ress ville at jeg absolutt skulle være med. Selv var jeg «star struck» og gruet meg til å komme inn i en stjernes hjem. For en opplevelse. Diane tok meg varmt i mot. Men det var som å gå inn i en Woddy Allen film. Hele leiligheten var fylt med intellektuelle, de fleste med jødisk bakgrunn, slik som Diane. Samtalene var intense og ofte forbi hverandre. Mennene gikk i tøfler og satt gjerne med beina i kors. Det hele endte med at vi måtte holde hverandre i hendene og tenke på noe som kunne skape fred på jorden og som kunne velsigne Obama. Ja, det var 14 dager etter at han var valgt til president og det satte jo en ekstra spiss på ekstasen. Deretter måtte vi alle komme med en gave, enten det var en sang, et intellektuelt resonnement eller en fortelling. Jeg følte meg fullstendig malplassert i all min norske klumphet og kunne ikke komme på noe bedre enn å fortelle «anus fortellingen.» Da kunne det gått begge veier og det gikk den rette. Jeg følte meg nærmest som hyllet. Diane spurte om jeg ikke ville arbeide med et av hennes «verk», men jeg ble så overrumplet at jeg ikke grep sjansen. Nå er det jo så altfor sent. Uansett kan jeg si at jeg var hos henne

Comments

comments