På markedet satt alltid fortelleren. Fortelleren fortalte for unge og gamle og fortellingene ga dem drømmer, håp, forventninger og råd. Fortelleren hadde sin faste plass og sine faste lyttere. Lytterne satt der før fortelleren ankom. Denne stunden, den ene stunden, kunne de føle ro etterfulgt av en fornyelse før de måtte gå tilbake til sitt.
Men gradvis, ettersom tiden gikk, forsvant lytterne. Det var andre ting som overtok fortellingenes plass. Når foreldrene ikke kom, kom heller ikke barna. Med tiden glemte de at det fantes en forteller som kunne fortelle deres fortellinger.
Fortelleren ga ikke opp, fortsatte å fortelle, tiltross for at det var kun han selv som lyttet. En dag han satt med lukkede øyne og lyttet, kjente han noen trekke i klærne. Han åpnet øynene og der sto det et barn. Barnet: “Hvorfor forteller du? Det er jo ingen som hører på deg?” Fortelleren tenkte seg om og svarte: “Engang fortalte jeg fordi jeg ønsket å forandre verden. Nå forteller jeg for at verden ikke skal forandre meg.”