Jeg gjorde egentlig ikke det. Isak trenger meg, livet holder på uoppfordret videre. Jeg overlevde ikke, jeg er et skall som holder fast på rutinene. Jeg går tur med hunden og ler på passende steder, jeg fordyper meg i studenters oppgaver og forbereder neste fortelleroppdrag. Jeg handler ut fra fornuftens vilje og later som om alt er OK. Jeg har blitt min egen fortelling, for det kan jeg. Jeg vet hvor jeg kan leve meg inn og holder fast ved hendelser som skjer. Jeg innbiller meg at snart skal han ringe meg og hans grav er bare et navn på en stein.
Det er bare slik at jeg setter livet opp som en fasade, men inne i meg er det en helt annen virkelighet. Drømmene er borte, håpet er på lavbluss og jeg er forundret om morgenen over at jeg fortsatt lever.
Det er kanskje det som er styrken ved å være de vi er, det er kanskje da vi er sunne og det er kanskje det et som er som mirakler alikevel. Vi bærer med så mange stemmer som holder sine monologer gående, utad stråler du mot verdenen mens inne i deg ringer kirkeklokkene for de døde. Og det er kanskje derfor jeg liker å fortelle eller å skrive for da må jeg samle de lydløse innenfor og gi dem en retning ut i verden. Jeg sier det ofte, at den viktigste jobben jeg har som forteller er å gi de stemmeløse en lyd og et virke så de kan høres, både de som kommer fra et drømt og et levd liv.
Det er vel derfor jeg har overlevd.