Old Southwest by Katharine Berry Judson
Pima (Arizona)
Da mennesker og dyr ble skapt, levde de sammen. Klapperslangen ble kalt for «det myke barnet» for bevegelsen var så myke. Alle likte å høre lyden av klapperslangen og derfor fikk den ikke fred. Alle kløp og klorte den for å høre lyden fra dens hale.
Dette holdt ikke klapperslangen ut, så tilslutt dro den til den eldste bror og klaget. Eldste bror dro et hårstrå fra sin egen leppe, klippet det i små biter og laget tenner av det til de myke barnet.
«Om noen av brødrene dine plager deg,» sa han, «bit dem.»
Den kvelden kom haren til klapperslangen for å høre på lyden av halen, men klapperslangen bet haren.
Haren ble syk. Haren døde og var den første som døde. Folket var bekymret, for de visste ikke hva de skulle gjøre med den døde kroppen. Vi må passe på så coyote ikke tar den døde, sa dyrene. Vi kan ikke gravlegge han, for Coyote vil grave han opp. De kom fram til at det eneste de kunne gjøre var å brenne den døde.
Coyote kom og flua sa: Kan du hjelpe oss. Dra til solen og hent litt ild som han har i sitt hus. Coyote tuslet av gårde, men han ante at noe var på ferde, så han kikket seg stadig bak.
Flua gjorde så noe som aldri hadde vært gjort før. Den tok to pinner som på en pil, og den ene snurret den fort i sine hender, mens den hvilte på den andre pinnen. Snart steg det opp røyk og ilden viste seg. Da Coyote fikk øye på ilden som steg, snudde han og løp tilbake så fort han kunne. Dyrene som fikk øye på Coyote, stilte seg i sirkel rundt den døde kroppen. Coyote så seg ut de to korteste i sirkelen som sto sammen, hoppet over dem og grep harens hjerte. Han brant seg i munnen da han førte hjertet til munnen og fortsatt den dag i dag er Coyote sort i munnen.