Pima (Arizona)
For lenge siden hadde fjellblåfuglen en ikke så vakker farge som nå. Fjellblåfuglen kjente til en innsjø som ikke rant ut i elv og som heller ikke fikk vann inn fra elver. Fjellblåfuglen badet i elven fire ganger hver morgen, mens den sang en magisk sang. På den fjerde morgenen hadde fjellblåfuglen mistet alle sine fjær og kom ut av vannet fjærløs. Men neste morgen var den dekket av vakre, blå fjær.
Alt dette hadde Coyote fått med seg. Egentlig ville han spise fuglen, men han var redd for vannet. Og den siste morgen, da han så fuglen, sa han. «Hvorfor er det slik at du om hadde så stygge fjær nå har blitt så vakker. Jeg vil også være blå som deg.» På den tiden var Coyote lyse grønn.
Fuglen forklarte Coyote hva den gjorde og lærte han den magiske sangen. Og Coyote gjorde det fuglen hadde gjort, badet i innsjøen og fikk en vakker blå pels.
Coyote var stolt av sin nye pels. Han var så stolt at han gikk overalt, men han var så opptatt av at andre skulle se han at han så ikke framfor seg. Han så på de som så på han. Han var stolt over at han var en blå coyote.
Coyote gikk nemlig rett på en stubbe, så kraftig var støttet at Coyote ble kastet ned på en leirete bunn og dekket av støv og leire. Dette er helt sant, for Coyote har den fargen fortsatt den dag i dag.