Du kan høre en forkortet versjon av dette innlegget her.

Det første fokus for en forteller er å finne, å forstå og/eller skape en fortelling. Våre liv som består av erfaringer, drømmer, fantasier inneholder materiale til fortellinger. Om du arbeider med en fortelling fra eget liv, bruker du fantasi og fiksjon til å utbrodere denne fortellingen, om du arbeider med en fortelling som ikke kommer fra ditt eget liv, slik som et folkeeventyr, bruker du ditt eget liv til å utbrodere den fortellingen. Men først trenger du å finne fortellingen som du ønsker å arbeide med.

Bak en busk, en dør og en historisk hendelse ligger kjerneelementene til det som skal bli en fortelling. Det gjelder å innstille seg på å finne disse erfaringene og hendelsene og å skape det om til fortellinger.

Du finner fortellinger
I familien
I eget liv
I samfunnet
I ulike medier
I bøker (Norsk eventyrbibliotek, Norsk folkeminne)
På bibliotek
På nett (nasjonalbiblioteket, universitetet)

Som forteller bør du:

1. Hør andre fortelle
Dette er vel fortellerens første betingelse, en god forteller er en god lytter. Ved å høre profesjonelle og uproffe fortellere og fortelling i hverdagslivet kan du få en rekke ideer til fortellinger å arbeide videre med.

2. Bøker med fortellerstoff
Les, les mye, folkeeventyr, myter og gjerne gamle bøker fra for eksempel norsk folkeminnesamling. Der er det fortellingene ofte fortalt med vanskelige dialekter og noen er mangelfulle, det er bra! Da må du tette igjen hullene. Det kan være at du finner en bok fra ditt nærområde.

3. Les generelt
Les skjønnlitterære bøker, noveller og romaner. Dette gir deg ideer til struktur og et språk og synsvinkler du kan ta i bruk i en fortelling. Les teori, dette gir deg verktøy til å kategorisere og komme dypere inn i ditt eget fag.

4. Ordtak
Skaff deg en bok med ordtak. Ordtak kan ofte stå fram som selve poenget med en fortelling. Flett ut en fortelling som leder til ordtaket.

5. Se i gamle aviser
Dette er en av mine favoritter sysler. Hver gang jeg skal i gang med et nytt prosjekt, søker jeg i gamle aviser på Nasjonalbiblioteket. Det anbefales!

6. Foto
Finn fram gamle fotoalbum og kikk igjennom for å se om det lurer seg en fortelling i et av bildene.

7. Postkort
Se på gamle postkort. Om du ikke har noen selv, søk på wikiMEDIA, eller dra i en brukt handel og se om du finner noen.

8. Utstilling
Dra på utstillinger og se etter noe overraskende. Eller dra på museer som historisk museum, botanisk hage eller lignende og finn fortellinger bak gjenstander. Du kan eventuelt bruke digitalt museum.

9. Historielaget
Meld deg inn i historielaget og delta på deres samlinger. Flere historielag arrangerer jevnlige kafeer.

10. Eldresentre
Se om du kan besøke eldresentre og snakke med de eldre.

11. Kafe
Sett deg alene på en kafe og følg med på omgivelsene.

12. Stasjon
Eller dra på en togstasjon, flystasjon, et menneske på reise har alltid med seg en bagasje av historier.

13 Hør på radiodokumentaren
Når jeg går tur eller reiser, hører jeg alltid på podcasten til radiodokumentaren. Da får jeg alltid assosiasjoner til egne historier.

14 Møter
Se igjennom livet ditt og tenk på mennesker du møtte. Det kan fremkalle flere minner som sår en fortelling.

15 Dagbøker

Kikk i dine notatbøker, dagbøker, kalendre og det dukker opp noe du har glemt som i lys av nå vil danne en knallgod fortelling.

Og til sist, lag din egen liste over faste kilder du bør være igjennom når du får en ny ide!
Jeg vil litt mer generelt komme inn på hva en fortelling er. Fortellingen kan sees på som en forbindelse mellom indre og ytre verden (Gersie & King, 1992, s. 31). I en fortellersituasjon kan alt fra «hva som skjedde i går» til epos fortelles. Det fortelles selvfølgelig på ulike måter, hvor f.eks. det i en uformell situasjon foregår naturlige avbrytelser fra lytterne for å drive fortellingen videre, mens i en mer formell situasjon som på et teater vil fortellingen formidles med en annen energi. Likevel har fortellingen noen kjennetegn som gjør at den er og forblir en fortelling. Går du tilbake til antikken finner du Aristoteles som beskriver en fortelling som noe som har en begynnelse, midte og slutt (Aristoteles, 1989). Jeg sier gjerne at en at en fortelling består av en rekke hendelser eller handlinger satt sammen til en helhet. Mange definerer fortellingen utfra et plot, dette plotet som kanskje er fortellingens tema eller intrige, styrer hvordan du setter fortellingen sammen for å gi en følelse av en sammenheng. Det ofte brukte eksempelet på å beskrive hva et plot i en fortelling er ”kongen døde og dronningen døde” er ingen fortelling, selv om to handlinger er satt sammen i en rekkefølge. Hendelsene mangler en sammenheng. Om du derimot sier: ”Kongen døde og dronningen døde av sorg”, har du skapt et plot som gir hendelsene en kausalitet eller en følelse av helhet (Chatman, 1989).

Men når blir en fortelling først en fortelling? Om du for eksempel bygger en fortelling på eget liv, er det som skjer med deg ikke umiddelbart en fortelling. Fortellingen er en etterstilt konstruksjon av det som skjedde og hendelsen må gjennom noen faser. Piet Verhersshen (Verhesschen, 2003) mener at disse fasene er å finne hos Ricoeur’s ”tre faser” av mimesis. I den første fasen – mimesis I: evner du å formidle om noe som har skjedd (Verhesschen, 2003). I mimesis II ligger evnen til å skape et plot, det betyr å skape en sammenheng mellom hendelser (Verhesschen, 2003). I mimesis III kan du fortelle denne fortellingen slik at lytteren kan se det for seg (Verhesschen, 2003). Hendelsene må altså gjennom noen prosesser for at de skal bli til en fortelling. Mimesis III fører igjen til mimesis I, da lytteren nå gjør fortellingen om til sin erfaring.

Innenfor narratologi forstås en fortelling som noe som har to nivåer: historie og diskurs (Chatman, 1989). Historien inkluderer hendelser, karakterer, settinger og lignende, alt det som konstituerer innholdet. Diskursen er det å fortelle, uttrykket, presentasjonen. Diskursen kan bli fortalt, skrevet, spilt, film, mime eller dans. Diskursen er altså mediet du formidler historien igjennom.

Innenfor den muntlige fortellerkunsten har en fortelling alltid skjedd, du formidler noe som har skjedd. Dette for å skape en distanse som gir rom for refleksjon. Videre har fortellingen en bestemt struktur som gjør den gjenkjennbar som fortelling. Fortellingens struktur fødes vi inn i, dette er noe som er arvet gjennom flere generasjoner. Struktur er altså ikke tilfeldig, men bygd opp for å støtte vår hukommelse. Struktur er rammen til og motoren i fortellingen. Dette er det tilhøreren gjenkjenner som et type kulturell kode. Har ikke fortellingen struktur, eller klarer ikke fortelleren å ivareta fortellingens struktur, så mister tilhøreren tråden, eller det kan bli oppfattet som noe annet, som f. eks dikt.

Struktur er hendelser som er organisert og satt sammen. Strukturen er kognitiv (årsak sammenheng), dette er det vi oppfatter tidlig som barn, som er kulturbetinget. Fortellingen blir satt sammen til et forståelsesfull hele. Vi begynner å fortelle for å forstå vår virkelighet, for å sette den sammen til noe forståelig.

Strukturen gjør også en bestem fortelling gjenkjennbar som nettopp denne fortellingen. Hendelsene er satt sammen på en måte som gjør denne fortellingen unik. Myte og regleeventyr er forskjellige, men begge er fortellinger. Regleeventyr har en enkel struktur, men den er vanskelig å fortelle fordi den består av en gjentagende struktur. Strukturmessig kan du si at en vits har en meget formell streng struktur. Fra den synsvinkelen fremstår vitsen som fortellingens haikudikt. Den strenge strukturen gjør vitsen vanskelig å fortelle, i tillegg til at vitsen er sosialt – og kulturelt betinget. En vits er kort, den har påfallende ofte en dialog. Den har et avsluttende og overraskende poeng, i tillegg de klassiske kjennetegnene som gjør at den er en fortelling.

Det er spesielle bestanddeler som gir fortellingen struktur. Først og fremst er det intrigen/problem/plotet som skal løses. Det er en helt eller hovedperson som gjerne skal løse problemet, det er motstand, ofte i form av en skurk som prøver å hindre helten i å løse problemet og fortellingen har en setting, det som skjer i fortellingen foregår på steder. Intrigen/plotet bygger på en dyptgående konflikt/kontrast/motsetning som blir kalt for binære motsetningene. Den binære motsetningen er abstrakt, og det er konflikter som rik/fattig – ung/gammel, ond/god som utgjør de binære motsetningene. Det abstrakte blir virkeliggjort gjennom den konkrete fortellingen. De binære motsetningene legger kriterier for utvelgelse av handlinger og organiserer innholdet i fortellingen, og bringer handlingen fremover. Aktørene/karakterene er også utvalgt i forhold til dette.

Det finnes ikke en ting, følelse eller situasjon det ikke er knyttet en fortelling til. Du kan fortelle alt, så lenge du blir beveget av og kan stå for det.

Fortellingen kan sees på som et område hvor koden til forståelse, språk og uttrykk ligger. Det heter seg at en forteller velger ikke fortellingene, men fortellingene velger deg. Dette er ikke noe hokus pokus, for noen fortellinger ”trigger” noe i deg og gir deg et inntrykk. Regelen er at du velger noe du ønsker eller må formidle. Når du har lest og lyttet til mange fortellinger, så er det alltid en fortelling som sitter igjen, som taler mer til deg enn noen andre fortellinger. Og mange av oss, i voksen alder, husker spesielt en fortelling som vi hørte i vår barndom. Når er det for øvrig lettere å arbeide med en fortelling som du selv har hørt enn en du har lest, dette er fordi du, når du lytter, får et eierforhold til fortellingen. Du skaper indre bilder når du lytter og du husker via indre bilder.

Valg av fortellinger kan etter hvert tilhøre en bestemt kategori eller et tema og er i mange tilfeller avhengig av ytre omstendigheter som oppdrag eller andre opplegg. Du kan skape din egen fortelling, eller velge en du har hørt eller som er skrevet eller nedtegnet. Det som er viktig er at fortellingen oppfyller dine egne og ditt publikums behov. Når du skal begynne søken etter fortellermateriale, kan du tenke på følgene:
Din egen stil
Livsholdning
Hva du føler deg komfortabel med
Type publikum og publikums alder – Veldig generelt kan du si at yngre barn liker fortellinger med klar intrige og handling.

Har du et 40 minutters oppdrag kan det i mange sammenhenger lønne seg å operere med flere korte fortellinger fremfor en lang når du er nybegynner. Det er ikke lett å sette sammen et program, en grei liten huske regel er ha ha – aha – amen. Det vil si du begynner med korte, morsomme fortellinger og avslutter med litt større mytisk innhold.
Det som kan være vanskelige for en forteller er å bli bedt om å fortelle en bestemt fortelling til en bestemt situasjon da det ikke er sikkert at fortelleren liker fortellingen. Den ideelle fortellersituasjonen er når fortelleren har et såpass stort materiale slik at hun kan legge til rette for de som er der. Etter hvert som repertoaret øker vil det være lettere å velge fortellinger ut fra ”her og nå” situasjonen.

Hele verden er full av fortellinger og av og til lar de seg fortelle, er det et ordtak som sier. Det berører noe av virkeligheten. Det er uendelig muligheter med å finne fortellinger.

Når du finner en fortelling mener jeg det er fire spørsmål som skal besvares.
Spørsmål 1: Hva er din personlige interesse?
Her svarer du på hvorfor du ønsker å fortelle den fortellingen du arbeider med. Er det et bilde i fortellingen som taler til deg, eller en tematikk den tar opp?
Spørsmål 2: Hva er samfunnsrelevansen?
Hva betyr det for samfunnet at du forteller den fortellingen? Hva ønsker du å formidle? Trenger en bestemt kontekst å høre nettopp den fortellingen?
Spørsmål 3: Hvordan bidrar du faglig med fortellingen?
Som forteller har du ansvar for både tradisjonen og samtidsscenen bestående av fortellere. Bringer du ny kunnskap til dette feltet? Og som forteller bør du være klar over at det du gjør reflekteres over på andre fortellere.
Spørsmål 4: Hva gjør denne fortellingen med profesjonen?
Fører denne fortellingen til at du får nye oppdragsgivere og utvider det ditt arbeidsmarked? Eller gir fortellingen deg en ny kunnskap?

Hvordan du mottar en fortelling er av betydning for videre arbeid; som nevnt tidligere, av egen erfaring vet jeg at det er lettere å arbeide med en fortelling jeg har hørt, framfor å ha lest den. Dette gjelder spesielt den første perioden når du er ny som forteller. Da får du ikke bare fortellingen, men også en form og stil av fortelleren du lytter til.

Jeg mener det er gjennom 5 måter/handlinger fortellermaterialet blir gjort tilgjengelig når du skal fortelle:
Den fortalte eller lytte handlingen
Den litterære handlingen
Erkjennelsen av en erfaring
Den spontane handlingen
Den fiktive handlingen

Disse ulike handlingene er ikke nødvendigvis isolerte hendelser, svært så ofte kombineres de i arbeidet med å finne materiale. Fellesnevneren er at materialet er fortellbart; det vil si at materialet skaper en unik interesse hos fortelleren. Denne interessen kan komme av et tema fortellingen tar opp, eller det er et bilde i fortellingen som griper deg. Det kan også være at det er noe i fortellingen som provoserer. Det som er sikkert er at fortellermaterialet er utømmelig. Det er heller ikke alltid du finner ferdige fortellinger, det er bra! Det gir deg en estetisk mestringsfølelse å skape noe helhetlig ut av fragmenter; dessuten krever fortellinger du ønsker å fortelle en bearbeidelse for muntlig framføring.

Den fortalte eller lytter handlingen.

Her ”får” du en fortelling formidlet muntlig og du er mottakeren/lytteren av fortellingen. Det kan være i form av en uformell situasjon som rundt et middagsbord og lignende eller det kan være innenfor den institusjonelle innrammingen som gjør fortelleren om til en utøvende kunstner. Det kan også mottas gjennom ulike medier, som gjennom radio eller video eller lignende. Tilsvarende er det med som blir fortalt, det kan være en fortelling om en ”dagligdags” hendelse eller et epos.

I denne kategorien har muntlig fortellerkunst sine tradisjonelle røtter. Dette er et forbilledlig stadium. Ikke bare får du en struktur, men også en form, som nevnt tidligere, som kan være vel så viktig i en videre arbeidsprosess med en fortelling.

Den litterære handlingen.

Her opplever du fortellingen som en skriftlig tekst; fortellingen er nedskrevet, ofte i en bok og det er kanskje den vanligste metoden i en bevisst søken etter fortellinger. Det er også kanskje den som har størst fallgruver. Du opplever ofte det skriftlige som den eneste sannhet og fordi ”det skriftlige” har en så dominerende faktor, kan metoder lett fokusere på reproduksjon framfor enn skapelse av en fortelling. Det vil si at du føler en sterkere trang til å lære deg fortellingen utenat enn å bearbeide den for en muntlig framføring. Samtidig er det en fordel at ”den litterære handlingen” i seg selv lett kan reproduseres for å finne fram til nye lag i fortelling. Du kan enkelt finne tilbake til fortellingen om du skulle ha glemt elementer.

Erkjennelsen av en erfaring

Om du har overlevd barndommen eller om du har hørt kjøkkendøra smelle, har du nok fortellinger å fortelle for resten av livet. Her tar fortellingen utgangspunkt i en hendelse du selv har opplevd. Hendelsen må erkjennes for at den skal bli fortellbar. Med det mener jeg at hendelsen har blitt reflektert over. Det paradoksale er at denne refleksjonen ofte skjer i det du forteller om hendelsen til noen.

Et moment her er spenningen mellom fakta og fiksjon. Generelt, så lenge forteller og hovedperson i fortellingen er den samme, vil fortellingen oppleves som «sann». Sannhet er relativt, noen vil ha en streng kodeks på sannhetsgraden av en fortelling, mens andre vil oppleve en ”faktabasert sannhet” som ubetydelig i meningsproduksjonen. For meg personlig er en fortelling med sterke fiksjonselementer ikke mindre autentisk eller mindre meningsproduserende. Jeg mener at sannheten til en fortelling ligger ikke i fakta, men i tolkningen eller refleksjonen du knytter til fortellingen.

Den spontane handlingen.

Her improviseres fortellingene fram i møte med lytterne. Innholdet kan være vanskelig å reprodusere, men handlingen kan gjentas. Den spontane handlingen, som også kan kalles spontane fortellinger, fantasifortellinger og improviserte fortellinger, fungerer godt ved å være fornyende. Det performative eller fortellermåten er sentral og det kan være at den spontane handlingen ”å fortelle” er vel så viktig som det som fortelles. Situasjonen kan kanskje betegnes som pragmatisk. Dette er et element som alltid er viktig for fortelleren å holde vedlike, det sørger for at fortelleren er spontan og kan tilrettelegge fortellingene sine for de lytterne som er tilstede.

Den fiktive handlingen.

Her blir fortellingen bevisst skapt utfra oppdiktede elementer. Det skapes en helt ny fortelling med den hensikt å formidles muntlig. Den fiktive handlingen gjør ikke krav på ”sanne” referanser. Dette er ikke helt det samme som over, hvor det er improvisert fram en fortelling i ”her og nå” øyeblikket, for her blir fortellingen planlagt og bearbeidet og øvd på. Denne typen fortelling har altså andre litterære kvaliteter enn ”den spontane handlingen”.

Jeg har nå skissert 5 generelle måter som utgangspunkt for å finne og skape fortellinger. Da er det bare å sette i gang med å finne din fortelling.

Comments

comments