Jeg må innrømme at jeg har vært inne og sjekket profilen til noen få utvalgte som har spydd ut hatet, uten at de skal framstå som representative for “typen”. Jeg ser også at både familiemedlemmer og barndomsvenner støtter Listhaugs utsagn og mener hun er Norges eneste frelser. Det jeg ser oppfyller mine fordommer: lav utdannelse, og ingen jobb.
Jeg kjenner virkelig på fordommene, men jeg kan ikke la fordommene mine styre denne spiralen av hat. Jeg vet at folk med høy utdannelse sitter med samme tankegodset, men de evner å artikulere det ut på en mer nennsom måte.
Med mine fordommer er jeg med på å opprettholde rommet for hat. Likevel undres jeg over at deres oppfattelse av virkeligheten er så forskjellig fra min. Jeg kan ikke forstå at mennesker med de samme rettigheter i et land hvor man i prinsippet har de samme muligheter, skal konkludere med så ulike virkelighetsoppfattelser. Jeg selv kommer fra en familie som ble definert som fattig hvor få har høyere utdannelse. Min bakgrunn er med andre ord ikke så ulik de profilene jeg har sett på, antar jeg.
Jeg kan ikke skjønne hvor dette hysteri av hat kommer fra. Jeg har sittet og lest den vitenskapelig artikkelen: The affinity between online and offline anti-Muslim hate crime: Dynamics and impacts”. Den tar for seg hat kriminalitet off – og online mot muslimer i Storbrittania. Artikkelen forteller blant annet at de som blir utsatt for hatet, altså offeret, er på en måte uvesentlige for utøveren av hatet. Det vil si at det spiller ingen rolle hvordan offeret selv definerer seg, så lenge utøveren selv har definert offeret. Så om du er muslim, vil du for den som gjennomfører hatkriminaliteten, være ekstremist. Om du bærer hijab, skyldes dette at du tilhører en kvinneundertrykkende religion. Offeret framstår som et symbol for en gruppe og er for utøveren av hat uten egenidentitet. Offeret trenger ikke en gang tilhøre f.eks. den religionen, men så lenge offeret ligner på eller har et navn eller ser ut som, vil utøveren av av hat definere offeret tilhørende det de hater. Hatkriminalitet baserer seg på en oppfattelse av andre, i følge artikkelen. Hatet retter seg mot allerede marginaliserte og stigmatiserte grupperinger. Dette gjelder jo ikke tilfellet med kommentarene under Listhaug innlegget (ikke det at alt er hatkriminalitet der), hvor AP er målet.
Videre sier artikkelen at det er menn som er ofre for hatkriminalitet, bortsett fra når det gjelder muslimer, der er også kvinner målet.
Hatet er verktøy eller mekanismer i makt og undertrykkelse, det er der for å sikre en allerede lagt sosial orden.
En undersøkelse har tatt utgangspunkt i twitter for å kategorisere haterne, det er åtte typer: “trawler” – en som søker gjennom andres kontoer for å finne et mål for hat, “apprentice” – en som er relativt ny, men bruker mer erfarne brukere for å spre hat, “disseminator” – en tvitrer og retvitrer dokumentasjon som bilder og dokumenter med hatpropaganda, “impersonator” – en som bruker falsk profil, “accessory” – en som blir med i andres samtaler, “reactive” – en som dukker opp under hendelser som bombeangrep, “mover” – en som stadig skifter konto for å spre hat og “professional” – en som har mange følgere og setter i gang store kampanjer.
Det som kanskje er viktigst i dette er hvordan kan man demme opp for dette hatet. Artikkelen kommer ikke med løsninger på dette, jeg har heller ingen. Men som forteller må jeg lete etter løsninger og verktøy som fører til at verden og hverdagen blir tryggere for alle.