Du tror kanskje jeg har skrevet hvitløk feil, det har jeg ikke. Det er rett og slett navnet på den protagonisten i det undereventyret som følger nedenfor. Men noen ord om hvitløk. Det er ikke mange år siden hvitløk nærmest framsto som et banneord; at noen luktet hvitløk ble forbundet nesten med noe forbudt, noe fremmed, noe som vi skulle være forsiktig med. Frykten for å lukte hvitløk legitimerte skulking fra skolen. Nå er hvitløk en helt naturlig del av vårt kosthold. Men har du smakt sort hvitløk? Ja, det høres helt paradoksalt ut, men hvitløk behandlet på en måte slik at den er sort, den ligner lakris, kan du bli avhengig av. Jeg har fått det som en gave og aner ikke hvor du kan få tak i det i Oslo. Pakken jeg har står det ”Black allium” på. Du kan lese mer om det her. Uansett her følger fortellingen og ha en god Lørdag.

Kilde: Folktales of Chile, Yolando Pino-Saavedra

For lenge, lenge siden levde Hvite Løk på en enslig øy i midten av en stor sjø. En dag sendte hun ut et bud om at hun ville gi et skip fylt med gull og sølv til den som gikk til sengs med henne og snudde seg mot hennes side av sengen. Han som gjorde det skulle også få gifte seg med henne. Men den som ikke kunne gjøre det, skulle betale henne et stort skip med skatter. Da budet nådde ut i verden, var det mange som tenkte: ”Hva? Om jeg går til sengs med henne, hvordan er da ikke mulig å snu seg mot henne. Det må jo være den letteste ting i verden!”

En morgen ankom en rik mann øya. Hans skip var lastet og han var kommet for å inngå veddemålet. Da de skulle legge seg, ga Hvite Løk han et lite forfriskende glass med drikke. Straks falt den rike mannen i en dyp søvn og sov til hun vekket han. Forferdet ble han da han oppdaget at han hadde mistet all sin formue. Etter frokost overga han henne sitt skip og reiste fattig derfra. Ikke lenge etter traff han på en rik venn og han fortalte om sitt møte med Hvite Løk. Vennen var sikker på at han selv ville snu seg mot Hvite Løk og han lastet et skip med skatter og satte seil mot øya.

”Kom du på grunn av veddemålet, min herre?”, spurte hun da han gikk i land. ”Ja, på grunn av veddemålet,” svarte han. De ble enige om reglene og hun inviterte han til middag. Da de skulle legge seg ga hun han noe forfriskende å drikke. Han tømte glasset i en slurk og sov en dyp søvn. Hun ristet han våken neste morgen, og mannen hadde tapt hele sin formue. Etter frokost reiste han hjem fattig som en kirkerotte.

Den mannen fortalte om sitt mislykkede eventyr til en tredje rik mann. Og også denne dro ut på en reise mot øya. Hvite Løk inviterte han til lunsj og etterpå gikk de en tur i hagen. Dagen gikk godt, men snart var det middag. Men det gikk med han som med de forrige. Han sov en dyp søvn og mistet hele sin formue. Han reiste hjem med tomme lommer. Den fjerde reiste ut og snart hadde Hvite Løk ruinert fire menn som en gang var rike.

En rik mann hadde en eneste sønn. Da den rike mannen lå for døden advarte han sin sønn mot å reise til Hvite Løk for da ville han miste alt. Sønnen forsto kanskje ikke helt farens advarsel, for fra da av holdt han seg unna alt som hadde å gjøre med løk. En dag gikk han forbi en gammel mann som solgte løk fra en kurv han hadde. ”Vil du ikke kjøpe løk?,” spurte den gamle om. ”Om de var i regnbuens farger, ville jeg ha gjort det,” svarte han. ”Hvorfor det?” Den unge mannen fortalte om faren som hadde advart han mot hvite løk. Den gamle mannen begynte å le og sa: ”Unge mann, det er ikke slik det er. Din far advarte deg mot prinsesse Hvite Løk som lever på en øy og hun vedder med alle menn som kommer. De som sover med henne og ikke snur seg mot henne i senga, de taper alt.” Den unge mannen kjøpte to kurver med løk, gikk hjem og undret seg over det han hadde hørt. Han bestemte seg for å prøve. Han solgte alle sine eiendeler og lastet et skip med gull og sølv og reiste mot øya. Han ble mottatt som de andre og det gikk med han som med de andre. Men da han våknet neste morgen, ba han om å få låne et skip slik at han kunne hente mer gull og sølv. Han reiste til sin gudfar som var den aller rikeste der omkring. Den gamle mannen visste at den unge mannen var rik og gikk med på å låne han skatter og rikdommer i tre dager. Om ikke den unge mannen kom tilbake i rett tid, ønsket han et pund kjøtt fra den unge mannens rumpe.

Igjen reiste den unge mannen øya. Han gikk i land og gikk mot slottet. Han kom gående forbi en hage i nærheten. I hagen satt det en fillete og skrøpelig kjerring i skyggen av et tre. Hun ropte ut: ”Der går det nok en stakkar som skal miste sin formue. Om noen kunne fortelle han hva Hvite Løk kommer til å gi han.” Den unge mannen hørte dette og stoppet og sa: ”Om du forteller meg deg, skal jeg gjøre deg rik.” ”Så hør meg”, sa hun med sin skrøpelige stemme, ”Den drikken hun gir deg, kast den ut i hemmelighet og ikke smak den.”

Den unge mannen gikk videre. Da kvelden kom, kledde han av seg og gikk til sengs. Hun ga han drikken, han helte den ut uten at hun merket det og la seg godt under teppene for å sove. Rundt midnatt rullet han over på hennes side og Hvite Løk sa: ”Dette er han som skal bli min mann.”

Morgen etter sendte hun bud på prester og biskoper for å arrangere bryllup mellom de to. Det ble en stor feiring og i midten av det hele glemte brudgommen helt å gi båt og skatter tilbake til sin gudfar. Da han kom på det, tenkte han at det ikke var så farlig, for han kunne jo bare gi den gamle mannen to båter fylt opp isteden for en.

Straks feiringen var over, seilte han skipene tilbake til gudfaren. Men den gamle nektet å ta i mot, han ville ha et kjøttstykke av den unge mannen. Den unge mannen nektet og ble sent i fengsel. Han hadde fortsatt en mynt i lomma og for den fikk han tak i litt papir og så skrev han et brev til Hvite Løk. Straks hun fikk brevet, kledte hun seg ut som en visekonge. Hun sendte bud til den unge mannens gudfar om at hun var på vei og forventet en majestetisk mottakelse. Hun dro til fengselet hvor hun lyttet til de fengsledes forklaringer. Og etterhvert satte hun den ene etter den andre fri. Da hun kom til den siste fangecella kjente hun igjen sin mann, men han ante ikke hvem hun var. Hun fikk høre hans historie om gudfarens grusomme krav. ”Stemmer dette?”, spurte visekongen gudfaderen. Denne svarte at det stemte. ”Vel, min herre,” sa visekongen, ”Da får du ta det han skylder deg. Men du må ta alt i et stykke. Du kan ikke ta for mye eller for lite, om du gjør det skal du straffes.” Gudfaren protesterte, hvordan skulle han greie det? Visekongen sto på sitt og den gamle svarte: ”Så glem det!”

Visekongen tok med seg fangen ombord på skipet og seilte vekk. Den unge mannen var skitten og ubarbert og visekongen ba han stelle seg. Visekongen gikk til sin kabin og skiftet og kom til sin mann kledd som hans kone. ”Se på meg,” sa hun, ”Vet du hvem jeg er?” ”Kanskje,” svarte mannen, for han hadde jo bare tilbrakt en dag med sin kone. ”Jeg er din kone”, sa hun smilende. Den unge mannen ville ikke tro henne. ”Hva er kjennetegnet til din kone?” ”Hun har tre gullhår på den venstre hofta.” Da løftet kvinnen på sitt skjørt og han fikk se at hun var hans kone.

Så dro de til øya og feiret. Den unge mannen gikk til den gamle fillete kona og ga henne et hjem hvor hun kunne leve godt. Og leve godt, ja, det gjorde de alle sammen.

Comments

comments