I 1996 studerte jeg fortellerkunst og en av lærerne var Tone Idunn Bolstad som dessverre gikk bort i fjor. Tone tok oss inn det mer eksotiske av fortellinger og jeg arbeidet blant annet med eventyret ”Den hvite elefanten”. Eventyret kommer fra boken ”De Fire skallete mennene og sju andre eventyr”. Faktisk en ganske god bok, og jeg vil tro at det er mulig å få tak i boken på antikvariat eller lignende.

Uansett, her er fortellingen.

Shankar var rajaens sjefsgartner. Han arbeidet fra daggry til skumring i de kongelige hagene som strakte seg milevis utover – blomsterbed i mange farger, frodige, grønne plener, og klynger av staselige trær. Han feide opp bladene, vannet blomstene, stelte de unge plantene og trærne, luket ugress, rakte og gjødslet jorda, og klippet hekkene. Fra hytta si i et hjørne av hagen, hvor han bodde med kona si Lakshmi, holdt han øye med ting.

En natt fikk ikke Shankar sove. Han lå og kastet seg fram og tilbake helt til midnatt. Da satte han seg opp og kastet et blikk ut av vinduet. Han kunne ikke tro sine egne øyne! Det kunne ikke være sant! Han kikket igjen. I det sølvaktige månelyset gikk en svær, hvit elefant og nappet i seg det friske grønne gresset.

Shankar var helt forbløffet. Hvor kunne elefanten ha kommet fra? Dessuten var den hvit, og Shankar hadde aldri sett en hvit elefant før. Plutselig slo en tanke ned i ham. Han husket at da han var gutt, hadde moren hans ofte fortalt ham historier om gudene som bodde i himmelen. Indra var kongen deres og han red på Airavata, en vakker elefant som hadde en hud så hvit som snø. ”Dette må være Airavata!” utbrøt Shankar oppglødd. ”Han er sikkert trett av å være i himmelen og har fløyet ned til jorda for å få litt forandring. Hvis jeg kan holde meg fast i halen hans, kan han ta meg med tilbake, og så får jeg se alle himmelens vidundre.” Shankar spratt opp, listet seg forsiktig ut av huset for ikke å vekke kona si, og løp stille bortover mot elefanten.

Shankar gjemte seg bak et tre og å opp på elefanten derfra. Etter at han hadde spist gresset, begynte elefanten på skuddene til de unge trærne og den halvmodne frukten på mangotrærne. Shankar kom ikke med en eneste innvending. Han var så ivrig etter å komme til himmelen at han ikke ville ta sjansen på å fornærme elefanten.

Straks det grydde av dag, gjorde elefanten seg ferdig med å spise. Han løftet snabelen og kom med et tilfreds støt. Shankar visste at han nå var klar til å dra. Han sprang bort og grep fat i elefantens hale. Airavata lettet som en fugl. Snart fløy han høyt over skyene. Shankar kikket forsiktig ned. De kongelige hagene var bare en flekk i det fjerne.

De landet i himmelen. Shankar slapp Airavatas hale og så seg rundt. Øynene hans fyltes av undring. ”Dette må være paradis – himmelens hage!” utbrøt han frydefullt. ”Se hvor store og vakre trærne er! Jeg lurer på hva slags gjødsel Indras gartner bruker.” Shankar vandret omkring og beundret alt. Trærne var ti ganger så store som trærne nede på jorda, bladene ti ganger så frodige, frukten ti ganger så god, og blomstene ti ganger så fargerike. Shankar gikk rundt hele dagen og rørte ved bladene, lot øynene fryde seg over blomstene, og smakte på den saftige, deilige frukten.

Ved skumringstid kom han plutselig på at kona hans ventet på ham hjemme. Han visste hvor bekymret hun måtte være for ham. ”Jeg skal ta med meg noe til henne – en gave fra himmelen,” fant han ut. Han valgte en areka – nøtt som var like stor som en kokosnøtt og et betel-blad som var like stort som et bananblad. Han og kona hans var veldig glad i å tygge på dette. Straks natten falt på, blåste elefanten i snabelen sin. Det var på tide å vende tilbake til jorda. Shankar løp bort og grep fatt i halen hans. Etter noen minutter var han tilbake i de kongelige hagene. Han skyndte seg hjem til kona si som hadde ventet engstelig på ham. ”Hvor har du vært hele denne tiden?”, spurte hun sint. ”Ikke vær sint,” svarte Shankar. ”Se hva jeg har med til deg.” Og han viste henne areka – nøtten og betel-bladet. Lakshmi ble forbauset. ”Hvor har du fått tak i sånne kjempestore ting?”, spurte hun spent. ”I himmelen, naturligvis,” svarte Shankar og fortalte henne hele historien. Først ville hun ikke tro på ham, men rett foran øynene hennes var den svære nøtten og bladet. Hun lot seg endelig overbevise. Da advarte Shankar: ”Du må holde dette hemmelig. Denne flotte areka-nøtten og betel-bladet kan vi tygge på minst en uke. Men vær forsiktig så ingen andre får vite om hemmeligheten vår.”

Lakshmi var straks villig til å love dette, men hun syntes det var veldig vanskelig å holde ord. Hun likte å prate. Da Shankar tok enda en tur til himmelen og kom tilbake med en kjempesvær mango som var den herligste hun hadde smakt i sitt liv, ble hun enda ivrigere etter å fortelle venninnene sine hvor heldig hun hadde vært. Men hun motsto fristelsen. Da dro mannen hennes til himmelen for tredje gang og hadde med seg tilbake en blomst som luktet så godt at duften fylte hele hytta.
En av venninne hennes sa: ”For en vidunderlig parfyme du bruker! Hvor har du fått tak i den?” ”Jeg bruker ikke parfyme,” svarte Lakshmi. ”Det er duften fra kjempeblomsten min.” Det ene ordet tok det andre og snart var Lakshmi i gang med å fortelle venninnen hele historien. Selvfølgelig fikk hun henne til å love at hun ikke skulle fortelle det til noen andre. Venninnen lovet dette, men hun var en slarvekjerring, og klarte ikke å holde på hemmeligheten. Så hun fortalte den til sin venninne, etter at hun hadde fått henne til å love at hun ikke skulle si det til noen annen. Og slik fortsatte det. Snart kjente alle kvinnene i byen til hemmeligheten. Og de fortalte den til mennene sine. Det gikk ikke lenge før hele byen kjente Shankars hemmelighet.

En morgen strømmet alle i byen til Shankars hytte. De ville være med Shankar på hans neste tur til himmelen. Shankar var rasende på kona si for at hun hadde vært så dum. Men hva kunne han gjøre? Så han samtykket motvillig: ”Kom til de kongelige hagene i natt.” Den natten var de kongelige hagene et merkelig syn. Det var flere mennesker der enn det var trær, men mens trærne vaiet i vinden, sto menneskene så stille som om de var hugget ut i marmor. Selv da Airvata kom til syne var det ingen som rørte seg eller ga fra seg en lyd.

Ved daggry gjorde Shankar tegn til dem. Så løp han bort og grep elefanten i halen. Lakshmi holdt seg fast i føttene til mannen sin. Venninnen holdt Lakshmi i føttene, venninnens mann holdt kona si i føttene, en annen mann holdt ham i føttene, og den mannens kone holdt mannen sin i føttene, og så videre. Da den hvite elefanten lettet opp i luften, hang det en lang kjede av menn og kvinner etter ham på hans reise til himmelen.
Mens de for oppover kunne ikke den siste kvinnen i lenken stagge sin nysgjerrighet. ”Lakshmi fortalte oss at fruktene og blomstene i himmelen er veldig store,” sa hun til mannen sin. ”Men hun sa ikke akkurat hvor store. Vær så snill å spørre vennen din ovenfor så vi kan finne det ut.” Mannen spurte mannen over seg. Denne mannen spurte kona si, som spurte kvinnen over seg. Denne kvinnen spurte mannen sin, som spurte mannen over seg og så videre. Til slutt ble Lakshmi spurt og hun sa til mannen sin: ”De vil vite nøyaktig hvor store fruktene og blomstene i himmelen er.”

”Dere får se selv når vi kommer til himmelen,” svarte Shankar kort, og svaret hans ble sendt nedover kjeden. Men kvinnen i enden av kjeden var så utålmodig at hun fortsatte å spørre. Til slutt bønnfalt Lakshmi mannen sin: ”Hun nekter å vente. Du må straks fortelle henne hvor store fruktene og blomstene i himmelen er.”

Shankar ble så opphisset over denne tåpelige utålmodigheten at han sa sint: ”Hver frukt er ti ganger så stor som en frukt på jorda. Dere vet at areka – nøtten var så stor…..” For å vise størrelsen med hendene, slapp Shankar halen til elefanten og….

Hele kjeden fra Shankar, hvis føtter ble holdt av Lakshmi, hvis føtter ble holdt av venninnen, hvis føtter ble holdt av mannens hennes, hvis føtter ble holdt av vennen hans ned til den siste utålmodige kvinnen, kom tumlende ned på jorda igjen.

Comments

comments