Hvit forbindes med renhet. Ergo bærer bruden hvit kjole. Det finnes en herlig samling av bruder i folketradisjonen, som mus, frukter og dukker. Dog, den aller herligeste er hesten i herremannsbrura: ”Det ramlet svært i trappene; for hun steg ikke ned i silkesko, den bruden.”
En annen hvit karakter er selvfølgelig engelen. Skjønt karakteren i folketradisjonen ikke nødvendigvis framstår som hvit, som for eksempel i ”Følgesvennen”. Engelens rolle var opprinnelig å være budbringer, men funksjonen har endret seg i forhold våre behov. Det finnes en liten, nydelig jødisk fortelling om hvordan engelen vokter vår kunnskap. Vi bærer beviset med merke etter engelens finger under våre neser.
Vel så ”åndelig” er spøkelset. Kanskje vi til og med tror mer på spøkelser enn engler. En god karakter å fortelle om, vi elsker å høre om dem og er livredde for at det vi ikke tror på, faktisk er mulig å møte. Denne sentrale skikkelsen i Hamlet, finnes i en rekke mer moderne sagn, men en av mine favoritter er Grimms ”gutten som ikke kunne grøsse” – der det bevises at det medfører uheldige komplikasjoner å utgi seg for å være spøkelse.
Kvitebjørn Kong Valemon, det vakre norske folkeeventyrer. Ofte er kvitebjørnen illustrert som isbjørn, men vi må ikke forglemme at han er en forhekset bjørn. At udyret (fra skjønnheten og udyret) har blitt forbyttet med noe så vakkert er et forunderlig og tiltalende grep. Dette er ikke et eventyr jeg selv forteller, men studenter velger alltid denne historien som en av de første fortellingene de arbeider med. Vi skal prise oss lykkelig over at Walt Disney ikke også har lagt denne fortellingen som en av sine animerte ”copyrighter”. En fortelling som IKKE ble samlet av Asbjørnsen & Moe, men publisert gjennom dem.
Snøhvit er obligatorisk å nevne når vi først snakker om fargen hvit og Walt Disney. Deres gamle film er faktisk sjarmerende. Faren er at de likevel og uansett, for en form for enerett på fortellingen. Hvor lett er det å fortelle fortellingen, når den har funnet en animert form? Også en fortelling du finner i flere variasjoner, men hvor Brødrene Grimms versjon står fram som den som er mest brukt.
Svanen har nesten et mytisk nærvær, det er flere guder som har gitt seg ut for å være svane. Jeg har alltid vært redd for svaner. De kan bli skikkelig sinte. Engang jeg var ute på fisketur i en liten robåt, kom det et svanepar svømmende mot oss. Vi satt klare med årene, for enten å ro raskt vekk eller dytte de unna. Helt nær ved oss, spredte den ene svanen ut sine vinger og der på sin rygg, bar den et ”kull” med grå svaneunger, som straks spratt ut i vannet.
Svanen har etablert seg kulturelt, fra ballet til myter.
En av de som gir deg ut for å være svane er Zevs, Zevs befinner seg på en fjelltopp. For meg er en fjelltopp hvit – den er dekket av snø. Det er ikke bare Zevs som sitter på en topp, det gjør også ”Prinsessen på glassberget”.
Skyene er hvite, i flere fortelling forbundet med fjell. Zevs kalles for ”skysamleren”. En liten fortelling som finnes i mange variasjoner, enten det er en steinhugger som er sentral eller en mus. Uansett som hos steinhuggeren – han får et ønske om å være mektigere og blir det, til stadighet. Han ender som solen, men forstår med et at skyene er mektigere, da de skygger for solen. Deretter fører ønskene hans tilbake til der han begynte: som en steinhugger. Men nå er det på tide med en skyfri himmel.