Etter en lang reise, befant Hodja seg omsider i Bagdad. Dette var det største og mest folksomme stedet han noen gang hadde sett. Og alle folk som rant ut og inn fra gater forvirret han. ”Jeg undrer meg over hvordan mennesker klarer å holde orden på seg selv på et sted som dette”, mumlet han for seg selv. Så tenkte han: ”Oh, jeg må huske meg selv, ellers mister jeg meg selv.” Litt redd løp han av gårde til et vertshus. Der fikk han en seng i et rom med flere senger. På en seng ved siden av Hodjas seng satt det en skøyer. Hodja trengte å ta seg en hvil, men han hadde et problem, hvordan skulle han klare å finne seg selv igjen når han våknet. Han betrodde seg til den andre. ”Det er enkelt,” sa skøyeren, ”Her har du en oppblåst blære. Bind den rundt foten din. Når du våkner, ser du etter blæren og da vil du se at han som har den, vil være deg.” Dette syntes Hodja var en god ide.
Et par timer senere våknet Hodja. Han så etter blæra og så at den var bundet til skøyerens fot. ”Ja, det er meg,” tenkte han. Men så kom redselen over han og frenetisk prøvde han å vekke den andre: ”Våkn opp. Noe har skjedd, som jeg fryktet ville skje. Ideen din virket ikke!” Den andre våknet og ville vite hva problemet var. Hodja pekte på blæra: ”Jeg ser jo at du er meg. Men om du er meg, hvem i all verden er da jeg?”