En konge gikk en dag ut i sin nyanlagte hage. Hagen var vakker, med blomstrende planter og trær som kastet svale skygger. Gjennom hagen var det laget en elv som rant forfriskende.
Mens kongen sto der fikk han øye på en liten maur som var på vei fra elven. På ryggen bar mauren et blad og i bladet en dråpe vann. Kongen så hvordan mauren slet seg igjennom gresset til den hadde vandret et stykke. Der stoppet mauren og tømte bladet for dråpen med vann. Så la mauren bladet på ryggen og vandret tilbake til elven. Den fylte på ny bladet med en dråpe med vann og vandret så veien tilbake og tømte bladet. Slik holdt mauren, uavbrutt, frem og tilbake. Da det var gått en stund sa kongen: ”Hvorfor gjør du dette maur?”. Mauren stoppet opp og svarte: ”Elven skiller meg fra min store kjærlighet. Jeg tømmer elven for vann slik at jeg kan treffe henne igjen.” Kongen lo og sa: ”Det er umulig. Du ville være død for lengst innen du får tømt denne elven!” Mauren gikk videre, men den sa: ”I så fall døde jeg av kjærlighet.”
Fortellingen Fred Versonnen fortalte er følgende: