Uansett, vi fikk en rekke gode tilbakemeldinger på vår paperperformance, som vi har gjort noen ganger nå. Den følger godt opp forestillingen paperen er basert på. For som Anette Arlander skriver i en av rapportene til Det svenske vetenskapsrådet, hvorfor skal kunstneren stoppe å være kunstner når hen skal reflektere over sitt verk? Det vanlige, iallfall for mitt vedkommende, er å samle dokumentasjonen inn i en rapport eventuell vitenskapelig artikkel. Mens i denne paperperformancen syns vi at vi har klart å videreføre og synliggjøre det kunstneriske utviklingsarbeidet i formen på refleksjonen.
Men vi hadde også en kritisk røst i samtalen i etterkant, og som Venke på flyet bemerket, vi misforsto nok spørsmålet. Vi trodde at filosofen som var tilstede som en innleder til konferansen og som observatør under innleggene, og som deltaker til den avsluttende debatten (noe vi dessverre ikke fikk med oss på grunn av fly), stilte spørsmål ved det teoretiske grunnlaget. Dette stusset vi over, for er det noe vi virkelig har passet på, er det nettopp den teoretiske refleksjonene i å kombinere kunstnerisk utviklingsarbeid og kunst- basert forskning. Men så det gikk det opp for Venke, at det spørsmålet egentlig dreide seg om, og at det han hadde en kritisk betenkelighet til, var at det kunstneriske utviklingsarbeidet ikke påvirker akademia. Og det har han helt rett i, sett utfra vår paper. Det er faktisk en tanke som ikke har opptatt oss i det hele tatt. Men som vi burde reflektere over, og kanskje på et overordnet plan.
Nå kan man kanskje si at det å ha en paperperformance, er en slags påvirkning da det er en formidling som tar i bruk andre elementer enn en tradisjonell refleksjon eller formidling. Vår erfaring er at det selv innenfor konferanser med fokus på kunstnerisk utviklingsarbeid, er at det er den tradisjonelle formidlingen hvor man leser opp sin paper med en tilhørende powerpoint med fine bilder som dominerer. Jeg husker at jeg ble slått av dette forunderlige og «kjedelige» da jeg var på min første KU konferanse. Jeg antar at å sette teorien inn i andre former, er å gi nye perspektiver. For meg handler det om å synliggjøre adressiviteten og å berede materialet for dialog, gjennom å være bevisst formen på refleksjonen.
Det er to ting, basert på min erfaring, jeg tror og jeg understreker tror, at mitt kunstneriske utviklingsarbeid kan gjøre med akademia. Tror, fordi det er ikke noe jeg kan verifisere, utover egen erfaring. Begge disse to tingene er basert på det metodiske arbeidet jeg har erfaring med når jeg arbeider kunstnerisk.
Det ene er det topologiske og er sterkt inspirert av professor Aslaug Nyrnes. Det vil si at jeg ikke arbeider lineært eller temporært hvor jeg følger en rekke av argumentasjoner fram til en konklusjon. Jeg går heller inn i et rom og «roter», eller et landskap og leter. Dette har med kroppsliggjøring og fører til at kunnskap blir tilgjengelig på en helt annen måte enn å lese en teori fra A til Å.
Den andre metoden jeg bruker er typologisk nærvær. I følge Gumbrect handler nærvær om kropper som «dunker bort i hverandre», det samme gjør jeg på et tekstlig plan, jeg lar tekster «kræsje» for å se om det bringer noe nytt fram i tekstene. Du kan også se på det som et binært konsept, at jeg arbeider med motstand i ulike tekster. Dette er også for å sjekke ut hvor resistent en tanke, en teori eller en tekst er, slik som jo er vanlig i akademia, men jeg tar en annen vei, en fysisk vei for å komme dit.
Dette er iallfall hva jeg for øyeblikket kan tilføre akademia gjennom mitt arbeid.