I går leste jeg en kronikk om det å føle seg ensom, å egentlig ikke ha venner. Da jeg vokste opp på et lite sted var ensomheten en reell, konstant faktor og et sosialt stigma. Min mor som var alenemor var en trussel mot bildet av kjernefamilien og ble gjerne isolert av “småborgerskapets smålighet”. De eneste aksepterte enslige var enkemenn eller enkefruer fordi de var jo de egentlige enslige og ikke en alenemor som hadde kommet seg ut av et voldelig ekteskap. Det var en valgt ensomhet og en trussel mot flokken av samhørighet. Denne stigmatiserende utenforskapenheten arvet vi barna. I tillegg til å bo på et lite sted, unna andre folk, var det lite rom i det sosiale herberget. Jeg hadde svært få venner før jeg kom i ungdomskolen. Min bestevenninne var en jente som kom i feriene, i hennes øyne kunne jeg være den jeg ønsket å være og sammen utforsket vi planeten Mars, lærte oss fremmede lissomspråk og laget radioprogram vi tok opp på kassettspiller.
Jeg skjønner godt at det er smertefullt å føle seg ensom som ungdom. Vi har ikke lenger et fellesskap som har sin kjerne i en storfamilie, vi finner fellesskap utfra andre koordinatorer som arbeid, hobby og interesse. Og vi operer med flere fellesskap. Og alle fellesskap er ikke nødvendigvis fysiske i sitt nærvær, et virtuelt nærvær kan også være stimulerende sosialt.
For meg er den nærmeste fortrolige, nettopp ensomheten. Det er så mye støy i rommet rundt oss at det å være alene er befriende. Jeg savner ingen mann eller det å pleie tette vennskap utover det som naturlig byr seg i en hverdag, som samtale med herlige kollegaer eller en fem minutter på hjørnet med en nabo. Å møte familien noen ganger i året er mer enn nok for meg. Vi er forskjellige og for noen av oss er det fint å være sammen med ensomheten.
