Hva er et minne?

Å arbeide med minner, handler om å danne mønstre. Minner blir ikke sett på som en lineær aktivitet som fører oss fra fortiden og inn i framtiden i en kognitiv og kronologisk hendelsesrekkefølge. Minner forstås i dag som «richly textured, multivocal text, as potentially relevant to the literary critic or the cultural historian as to the psychologist» (Freeman, 2010, s. 263). Engang var det viktig å bevare og huske de store forsegjorte historiene for å sikre en like storslått framtid. Personlige minner og hverdagslige hendelser var dysfunksjonelle elementer som ødela for det storslåtte rene bildet av historien slik den skulle framstå. (Radstone & Schwartz, 2010). I dag er det mer fokus på å bevare de personlige beretningene.

I den personlige fortellingen bærer fortelleren eller informanten selv med seg råstoffet til fortellingen. Et minne kan sees ut fra to fokus: det kollektive og det individuelle minnet. Begge kan være vesentlige for en personlig fortelling. I arbeid med å huske, arbeider du gjerne i gruppe, ofte i par eller større gruppe, erfaringen er at når en husker får en annen en assosiasjon til et eget liv: En hendelse i mitt liv får deg til å tenke på en hendelse fra ditt eget. Et fellesskap er ikke nødvendig for å huske, men likevel søkes det et kollektiv når du prøver å huske noe som har skjedd: «Humans may be the only species that are motivated to experience commonality with one another in their perceptions, feelings, thoughts, and memories” (Sarah J. Barber, Suparna Rajaram, Ethan B. Fox, 2012). Kognitiv forskning (Sarah J. Barber, Suparna Rajaram, Ethan B. Fox, 2012) gjør et forsøk på å forstå det kollektive minnet og spesielt i forhold til det individuelle minnet og forskningen har kommet fram til fire nøkkel aspekter: For det første hjelper fellesskapet deg å huske det du har glemt, for det andre korrigerer fellesskapet dine feil. Men selv om fellesskapet korrigerer kan det også, for det tredje, innføre varige feil. Og det fjerde elementet er at kollektivet gjennom å lytte til hverandre husker annen relevant informasjon (Sarah J. Barber, Suparna Rajaram, Ethan B. Fox, 2012, s. 124) Sett i det perspektivet tilhører og angår den personlige fortellingen et fellesskap.

Å huske egne fortellinger og å formidle disse er viktig for dannelse av mennesket og for å forstå kultur.