Hva er det med nærværet

For tiden leser jeg Production of presence av litteraturprofessoren Hans Ulrich Gumbrecht. I boken tar Gumbrecht et epistemologisk oppgjør med hermeneutikken, det er iallfall det boken innleder med. Det er den dominerende tolkningsbaserte kunnskapen og jakten på meningen/betydningen han ønsker å revurdere og utfordre. Gumbrect operer med ordet “presence” i betydningen av å ha et romlig forhold til verden og dets gjenstander. Han skriver at betydningen av en gjenstand kommer av en umiddelbar ide om hvordan denne gjenstanden er i forhold til oss, gjenstanden påvirker vår kropp og våre sanser og dermed kunnskapen om den.

Gumbrect mener at humaniora og kunstfag har beveget seg bort fra dette nærværet og at teknologiseringen i vår tid kan føre til en oppvåkning av nærværet. Han lurer på om det er tvungen nødvendighet å tilnærme seg fag innenfor humaniora og kunst på en ny måte. “I am convinced that it is our preeminent task today to confront students with intellectual complexity, which means that deictic gestures – that is, pointing to occasional condensations of such complexity – are what we should really focus on.” (95)
Senere skriver han. “Good academic teaching should be deictic, rather that interpretative and solution – oriented.”

Han argumenterer for en kunnskap som svinger mellom nærværet og det meningsbaserte. Fortolkningen som meningsbærende kan ikke stå alene, men det kan ligge en kunnskap i spennet mellom “presence effects” og “meaning effects.” (S. 2) Gumbrect hever at poesien er et eksempel på denne svingningen eller spennet. Poesien utfordrer allerede eksisterende meningstrukturer.

Kroppen er naturlig nok sentral i begrepet om nærværet. Kroppen blir sett på som en del av et kosmologisk hele, mens hjernen eller intellektet er sentral i den verden hvor fortolkingen er sentral (80) Ting, det materielle, gjenstander tilhører kroppens forhold til omverden og har da en iboende mening og ikke fortolket mening. Kroppens forhold til omverden er preget av det romlige og ikke temporalitet som i den fortolkende kunnskapen.

Gumbrect ser mot det han kaller for estetisk erfaring, det vil si intense øyeblikk som ikke kan finnes i fortolkningen, øyeblikk som krever nærvær. Han kaller det også levd erfaring. (100). Dette isolerte øyeblikket er en dobbel isolasjon, fordi det heller ikke er en del av hverdagslivet. (101): “Aestetic experience draws its fascination from ofring moments of intensity that cannot be part of specific everyday words.” (104)
Ja, det får vel være nok teori for i dag.