Jeg har problemer med å finne ut av hva jeg skal skrive om for tiden, utover å tenke på Daniel. Så i dag blir det et innlegg fra 2012, noe omskrevet.

Har du noen gang vært i en tilsvarende situasjon, der det du absolutt ikke skal nevne blir en mantra, en mantra som kverner mellom venstre og høyre hjernehalvdel, til den tilslutt plumper ut, timet riktig på det stedet det ABSOLUTT ikke skulle komme ut. En gang jeg skulle inn i et klasserom, sa læreren til meg rett før jeg skulle til å åpne døren: ”Forresten savner noen av elevene sine kjære fra Tsunami katastrofen; en elev er savnet.” Dette var en skole som var spesielt rammet. I mitt hode kvernet da tanken: ”Ikke fortell om noe som har med vann og å drukne å gjøre.” Jeg gikk inn i klasserommet, på en pult sto det et bilde av den savnede eleven. Det første jeg sa var: ”Hvor mange pleier dere å være i klassen.” Og den første fortellingen jeg fortalte handler om en gutt som nesten drukner i en brønn.

Som du skjønner: Jeg har gjort dette, sikkert flere ganger, men en annen episode sitter fast. De som kjenner meg, eller har reist med meg – vet jeg har et utall av ”episke hva bør ikke skje på en reise” når du er ute og reiser. Januar 2009 arbeidet jeg i Aten. Jeg holdt kurs for en gjeng med herlige greske fortellere. Det var mye arbeid presset inn på kort tid, det var demonstrasjoner i Aten, salg og iskaldt regn. På Lørdag bestemte det greske vertskapet seg for å vise meg litt av Aten, i hvert fall bringe meg opp på toppen av byens ”hellige” stolthet.

Akropolis skulle inntas. Det er langt å gå og det bærer på, som det sies i eventyrene. Om det var alt snakket om historiene som utspant seg på den lange veien, om det var det iskalde regnet eller den lange veien i seg selv, er ikke godt å si. Uansett da vi omsider var framme, kunne man jo ikke annet enn å gå inn i en slags religiøs stemning. Kanskje gudinnen Athene selv var nærværende?
På toppen, toppet det seg, solen tvang seg gjennom skyggelaget og hele Aten badet i hvitt lys. Så jeg ble da fylt. Det boblet i meg og jeg kunne ikke holde det inne. Jeg åpnet gapet og ropte ut av full styrke, på engelsk:

”HERE I AM, ROME!”

Det var da jeg ba om at den GRESKE og IKKE romerske Hades skulle, bare en eneste gang til, åpne jorden og la meg falle ned i skyggenes rike.

Comments

comments