Jeg hadde også dårlige lærere, de husker jeg også. Og noen lærere var både gode og dårlige på en gang, det vil si noe var de fryktelig dårlige på, mens andre emner var de eksperter i.
Jeg husker min aller første Frøken, som vi kalte henne. Jeg var en stille elev, rett og slett stum de første årene på skolen og det var helt greit. Rektor R. samlet alle elevene på slik at vi skulle få høre Snorres Kongesagaer, han levde med geberdene som det heter. Vi var en klasse med uro, med elever som i dag ville ha fått en eller annen diagnose, men vi hadde lærere som viste kjærlighet til det de underviste i og det smittet over på oss. Jeg hatet tysk, men lærer H. elsket det og når jeg erindrer tysken, husker jeg hans stemme og hans kraftige bart.
Lærerne var karakterer som spilte ulike roller i vår læring, i sin undervisning brukte de et vell av metoder, noen sære, andre funksjonelle og så var de metodene som traff direkte i sin teknikk for å fremme et innhold.
Jeg tror neppe lærerne er dårligere i dag, men metodene er det. Det har blitt en stillesittende undervisning uten tanke på det helhetlige menneske. I mitt fag på HiOA får jeg ofte studenter som er redde for å ta feil, som ønsker en nøyaktig prosedyre på hvordan de skal løse oppgaver. Det finnes metoder som rommer mange muligheter for løsninger, for livet er ikke et fasitsvar eller en nasjonaltest. I morgen er det aksjon #myepåspill for å få drama inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen. Les rapporten her om hvordan det står til for øyeblikket.