Daniel, du lå henslengt her i sofaen da du kom hjem fra Nederland. Det var både fint og vanskelig. Du var blitt en voksen mann, en slags fremmed som jeg kjente godt. Sammen moret vi oss over ”Million dollar listening”, men friends om igjen om om igjen fikk du se i fred. Når du ble så syk at du ikke lenger kunne arbeide, ble friends din beste medisin.

Du kom deg fort ut av sofaen her. Brått fikk du arbeid, et sted å bo, din livs kjærlighet og kreft på samme tid.

Tv’n står ikke framme lenger. Jeg tenker på deg hvert øyeblikk. Og jeg savner ditt Jahaa.

Comments

comments