Den første hunden jeg tenker på, er selvfølgelig Argos. Den trofaste hunden som ligger og venter på sin eier Odyssevs og er den eneste som kjenner han igjen da han kommer hjem som en ingen. Annet gresk materialet er fortellingen om Aktaeon, som blir drept av de hundene han har trent opp og selvfølgelig Kerberos som vokter inngangen til underverden.
Jeg kjenner ikke til tilsvarende innenfor norrønt materiale, der er det ulven som går igjen, enten man kan skape seg om til ulv eller de mer mytiske ulvene som Fenrisulven.
Men når jeg tenker på Kerberos, kommer jeg på fortellingene om Malcanisen, hunden som går igjen på Akershus festning. Innenfor sagntradisjonen er den sorte hunden knyttet til djevelen. Den sorte hunden ble observert enten ved begravelse eller når man spilte kort. Det finnes en oversikt over hundene i folklore her.
Når det kommer til norske folkeeventyr, er hunden nærværende der også. Du har det etiologiske folkeeventyret om hvorfor hundene er våte og kalde på snuta. Nikoline Dae fortalte følgende fortellingen til Moltke Moe, sønn av Jørgen Moe. Da Jørgen Moe ”trakk seg ut av eventyrinnsamlingen” ble hans plass overtatt av hans sønn.
Hunden har kald nese
Det var den tiden da dyrene, to og to, ble fraktet ombord i Noas ark. Den store båten fløt langt og lenge. Så en dag gikk det en kvist i en av plankene og vannet begynte å strømme inn. Noa prøvde å finne en løsning. Han kom på at hunden snuste stadig rundt og stakk nesa si i alle slags saker. Noa tok hunden og satte nesen hans inn i hullet; nesen passet akkurat i hullet. Slik måtte hunden stå til arken kom på det tørre land. Det var på den reisen hunden fikk sin kalde nese.
Ellers er hunden en hjelper i folkeeventyrene som i fortellingen om Svarteliten du kan lese her. I en japansk spøkelsesfortelling trer også hunden hjelpende til. Den kan du lese her.
Min egen favoritt hundefortelling er “Hundevalget” fra urfolket i USA. Du kan lese den her.